Kreativ regnskapsførsel i statsbudsjettene

Kronikk: Carl Christian Blich, universitetslektor ved seksjon for samfunnsodontologi, Det odontologiske fakultet, UiO

NOEN MODERATE poster i statsbudsjettene har i en årrekke vært preget av kreativ budsjettering, og ved årets slutt; ditto regnskapsførsel. Det dreier seg om tannhelse og budsjettkapittelet 2711, post 72 – refusjoner hjemlet i folketrygdloven til dem som trenger det mest – og kapittel 770, der flere regjeringer har foreslått flytting av penger fra det første til det andre, samtidig som refusjonstakster for tannbehandling har vært frosset eller redusert med henvisning til merforbruk året før.

Det kreative ligger i at man, til tross for dette, har flyttet snaut 200 millioner til andre og omdiskuterte formål i post 770, eksempelvis regionale odontologiske kompetansesentre. Når så budsjettrammen for refusjoner ble tangert, måtte Stortinget etterbevilge mer penger, ettersom det dreier seg om en såkalt overslagsbevilgning. Departementet har på denne måten så å si skapt flere hundre millioner «friske» kroner til andre formål. Derfor betegnelsen kreativt. Ingen revisor ville ha tillatt tilsvarende i næringslivet.

UNDER RADAREN? Stortinget og flere regjeringer er, i vårt parlamentariske system, selvsagt ansvarlige for dette. Alt tyder imidlertid på at det kunne skje som følge av et byråkrati med personlige visjoner på et felt som stort sett går under politisk radar.

Realiteten er at budsjettene til refusjon for tannbehandling har vokst gjennom mange år. De som får refusjon, er definert inn i 15 diagnosegrupper, og stortingsflertallets mål er å hjelpe «dem som trenger det mest». Problemet med frysing av refusjonstakstene er at den enkelte pasient får økte egenandeler. I Prop. 1 S for 2018 fortsetter egenandelene å stige. Denne gang skjer det riktignok en økning i refusjonstakstene, men bare på 1,7 prosent. Begrunnelsen er ikke merforbruk, men den kreative påstanden om at ujusterte takster siden 2014 har bidratt til å redusere prisveksten på tannbehandling.

PÅLITELIG? Med hvakostertannlegen.no som kilde mener regjeringen at prisveksten i det private tannlegemarkedet i perioden 2014 til 2017 kun har vært på 2,6 prosent. For ikke å være prisdrivende, foreslår regjeringen nå en økning på omlag 1,7 prosent, noe som er mindre enn forventet pris- og kostnadsvekst i 2018.

Hvorvidt regjeringens kilde er tilstrekkelig pålitelig, er et spørsmål for seg. Verre er det at et helt finansdepartement kan tro at en refusjonsbasert virksomhet som muligens utgjør drøyt 16 prosent av tannlegenes totale honorarinntekt – basert på tall fra SSB, Helseregnskap 2016 – skal påvirke prisveksten i tannlegemarkedet. Det hele baserer seg på en ny og alternativ forklaring på hvorfor egenandelene til «dem som trenger det mest», fortsetter å øke, mens pengene brukes på noe annet.

For nettopp dette er realiteten.

INNSTRAMMINGER. Neste år skal man dessuten skjerpe kravene til diagnosegruppen «personer med sterkt nedsatt evne til egenomsorg som følge av varig somatisk eller psykisk sykdom, eller ved varig nedsatt funksjonsevne». Det er ikke første gang denne gruppen møter innstramminger. Forrige gang gikk det kanskje mest utover de psykisk syke, ute av stand til å motta tannbehandling mens de var syke.

Hva som kommer denne gang, gjenstår å se. Det blir avgjort etter at forslaget til statsbudsjett blir vedtatt. Dette beregnes å frigi 30 millioner kroner, hvorav ti millioner flyttes til å styrke fylkeskommunenes tilbud til tortur- og overgrepsofre og til personer med stor tannbehandlingsangst. Sistnevnte kan i og for seg være en gruppe å styrke tilbudet til, men man tar altså fra andre trengende som helt eller delvis mister sine rettigheter.

HUS FORBI? De som fortsatt beholder trygderettigheter til tannbehandling, får en ytterligere økning av egenandelene, samtidig som staten sparer 25,7 millioner. Og; skulle refusjonsbudsjettet likevel sprekke, må Stortinget etterbevilge friske penger som allerede er brukt til andre formål. Mer konkret: Gjennom de siste åtte årene har det vært et merforbruk på 300 millioner kroner i kapittel 2711 (trygderefusjonene).

Disse midlene har Stortinget måttet tilføre, vel vitende om at snaut 200 millioner på forhånd var flyttet til andre formål i budsjettene. Eller gikk omfordelingen Stortinget hus forbi? Hva med revisjonen?

EVALUERING! Nasjonalt råd for prioriteringer i helsetjenesten anbefalte i 2016 at de regionale odontologiske kompetansesentrene, virksomheter som blant annet er blitt finansiert av folketrygdmidlene, bør evalueres. Dette er et godt råd til Stortinget, tatt i betraktning at sentrene, i kraft av sin lokalisering, i liten grad innfrir målsettingen som Stortinget ble forespeilet. Midler til en slik evaluering uteblir imidlertid. Kan det være fordi byråkratiet ikke ønsker det?

Herved er Helse- og omsorgskomitéen informert.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er også privatpraktiserende tannlege i Oslo. Han har vært president i Den norske tannlegeforening (2000–05), bystyremedlem for Høyre og medforfatter av Helsedirektoratets veileder: «God klinisk praksis i Tannhelsetjenesten – en veileder i nødvendig tannbehandling»

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2017