Familien må med!

Kronikk: Jan Ivar Røssberg, professor ved Universitetet i Oslo
Anne-Grethe Terjesen, nestleder i Pårørendealliansen

«DA JEG BLE involvert i behandlingen av min sønn, fikk jeg en større forståelse av hva han slet med. Det gjorde det lettere å håndtere min egen hverdag, og jeg ble en bedre støttespiller for ham», ifølge en pårørende.

Familiearbeid bidrar til at både personene som er rammet av en psykisk lidelse og familien rundt får det bedre. Når familien ikke involveres, blir utbyttet av behandlingen dårligere og risikoen øker for at de pårørende blir sykmeldt på grunn av stressbelastninger.

LIVSKVALITET. Familiearbeid er en av de viktigste og best dokumenterte behandlingstilnærmingene vi har ved alvorlige psykiske lidelser, men i dag er det tilfeldig hvem som får dette tilbudet.

En rekke vitenskapelige studier viser at involvering reduserer lengden på sykehusinnleggelser og antallet tilbakefall. Pasienten følger opp behandlingen bedre, får bedre funksjon i dagliglivet og bedre livskvalitet. Sykdomsforløpet blir bedre og sjansene øker for å komme tilbake i arbeid eller til studier. Kunnskap om situasjonen bidrar til et bedre forløp for den som er rammet – og mindre opplevd stressbelastning for familiemedlemmene.

ROLLE OG BEHOV. Etter hvert som antallet døgnplasser reduseres, er det ofte de pårørende som blir sittende med ansvaret og må ta over «behandlingen». Alvorlige psykiske lidelser, som psykoser, utvikles ofte i ung alder og mange av dem som blir rammet, er avhengig av familien når det gjelder bosted og økonomi.

Det skal ikke mye til for å forstå at det oppleves som en stor krise i familien når et medlem rammes. Undersøkelser viser også at mer enn hver tredje pårørende selv får problemer med angst og depresjon. Når pårørende blir involvert i behandlingen, reduseres belastningen betraktelig og de kan lettere løse problemer og utfordringer som oppstår. De blir aktive samarbeidspartnere med helsevesenet.

TIDLIGST MULIG. Involvering er viktig for at helsevesenet kan gi best mulig behandling tidligst mulig. I en tid hvor det satses mye på å komme tidlig til, er det ofte helt avgjørende med opplysninger og informasjon, om den som trenger behandling, fra de nærmeste. Dette kan redusere farene for feildiagnostisering og unødvendig bruk av legemidler. Slik blir involvering av de pårørende en kvalitetssikring mot mange av de feilene som psykisk helsevesen stadig blir kritisert for.

Å få tilleggsopplysninger fra pårørende, er viktig i hele behandlingsforløpet, men kanskje spesielt viktig i starten av sykdomsforløpet hvor symptombildet ofte er mangefasettert og svingende.

IKKE PRIORITERT. Psykisk-helsefeltet må prioritere effektiv behandling, og ressursene må forvaltes riktig. Dessverre er det fortsatt slik at psykisk helsevern får tilført mindre penger sammenlignet med somatikken – til tross for at helseministeren har lovet å styrke psykisk helsevern gjennom Den gylne regel.

Familiearbeid har i flere oversiktsstudier vist seg å være kostnadsbesparende i tillegg til at det er virksomt. Likevel har det vært vanskelig å integrere det i behandlingen. Mange som arbeider i dette helsefeltet, ønsker å legge til rette for pårørendeinvolvering. De ser hvor viktig det er og hvilket behov det kan dekke. Men bortsett fra noen få steder prioriteres ikke dette arbeidet av dem som leder avdelingene, og entusiastiske tiltak med å få denne behandlingsformen på bena, har en tendens til å dø ut etter kort tid.

Familiearbeid er et viktig element i alle internasjonale behandlingsretningslinjer som fagfolk er forpliktet til å følge. Det skulle ikke være mulig å velge bort en slik behandlingsform som er så godt beskrevet i nasjonale og internasjonale retningslinjer.

TAUSHETSPLIKTEN. Ofte får pårørende som ønsker å bli involvert i behandlingen, høre at behandlerne ikke kan ta dem med på grunn av taushetsplikten. Pårørende ønsker å bidra med sin kunnskap i behandlingen. De vil vite hva som skjer, hvem behandlerne er – og hva som er best mulig behandling for deres kjære. De ønsker kunnskap om hvordan de best mulig kan bidra til å gjøre det bedre for den som er syk.

Ingenting av dette hindres av taushetsplikten. Behandlingspersonalet har faktisk en plikt til å gi familien informasjon uten at det skal behøve å gå på bekostning av taushetsplikten. Dette er en plikt som må tas mer på alvor.

FEILBEHANDLING. Hadde et medikament vært like veldokumentert, effektivt og kostnadsbesparende som familiearbeid, hadde ikke helsevesenet nølt med å integrere det i behandlingen. Alle ville ha vært enige om at det ville være feilbehandling ikke å få det. På samme måte er det feilbehandling ikke å involvere de pårørende når et familiemedlem er rammet.

Ledere, helsepersonell, pasienter og pårørende må etterspørre denne behandlingen i fremtiden.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 18/2017