Når henvisninger til poliklinikken går i ring

Pasienter faller mellom to stoler når Helsetilsynet ikke viser evne og vilje til å skjære gjennom.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Lars E. Gleditsch, fastlege i Tønsberg

FOR TO ÅR siden ble jeg oppsøkt av en pasient (40), som ved påkjørsler i 2003 og 2008 hadde pådratt seg store skader i høyre fot og venstre ben med lengre påfølgende sykehusopphold. Hun var tidligere rusmisbruker.

Pasienten ble tilsett av overlege ved Smertepoliklinikken ved Sykehuset i Vestfold (15.5.2014), og følgende notat ble gjort: «Pasienten er i dag ikke lenger rusmisbruker. Hun har invalidiserende smerter i spesielt venstre underekstremitet. Undertegnede mener at pasienten bør settes på Neurontin samt Sarotex. I tillegg til dette er pasienten i behov av noe opiater. Til tross for at hun er tidligere rusmisbruker, bør hun få adekvat smertelindring. Det søkes derfor om dekning av utgifter til vanedannende legemidler under § 3a på Dolcontin og Morfin. Dette forbruket må da følges nøye opp av fastlegen, og det er også fastlege som må forskrive disse preparatene. I tillegg er det ikke unaturlig at pasienten trenger noe beroligende i form av Sobril/Vival. Det avtales ingen ny kontroll her».

INGEN NY VURDERING. Pasienten ble senere innlagt av andre grunner, blant annet endokarditt, men hennes tunge medisinregime forble uforandret. Dette var jo instituert av Smertepoliklinikken uten tidsforbehold. I april 2016 ba Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) om ny erklæring som måtte være avklart med «relevant spesialist».

Smertepoliklinikken ble bedt om ny vurdering og assistanse. I august 2016 ble dette avvist under henvisning til at man ikke hadde sett pasienten på to år, men viderehenviste til medisinsk avdeling, som hadde hatt siste kontakt med pasienten. «Disse er spesialister og kan søke for pasienten».

Men ingen andre avdelinger ønsket å bli involvert.

BEGRENSNING. Fra 1. oktober 2016 ble Helfos regelverk for dekning av utgifter med opioider på blå resept endret til: «Søknaden skal komme fra en lege ved en tverrfaglig smerteklinikk hvis man bruker legemidler med opioider som tilsvarer mellom 100 og 300 mg orale morfinekvivalenter per døgn».

Undertegnede søkte derfor Smertepoliklinikken om ny vurdering under henvisning til regelendringen. Anmodningen ble avvist med samme begrunnelse som tidligere.

Kun smertepoliklinikker kan altså søke Helfo om refusjon i slike situasjoner. Uttalelser fra andre spesialister og avdelinger godkjennes eksplisitt ikke. En utmattende korrespondanse fulgte der undertegnede, som fastlege (1.3.17), ble oppfordret til å kontakte Rusmiddelpoliklinikken. Ett år tidligere hadde Klinikk for rusbehandling avslått «rett til utredning eller behandling i spesialisthelsetjenesten» og «den type medikasjon og mengde du bruker som det her refereres til, er ikke mulig å kombinere med et samtaleterapeutisk tilbud».

RUNDDANS. Saken legges til slutt frem for Helsetilsynet i Vestfold som fem måneder senere svarer: «Fylkesmannen forstår svaret fra Smerteklinikken til å være at legen der ikke kan stå inne for at fare for misbruk og tilvenning skal være av underordnet betydning. Dermed er det ikke aktuelt å sende søknad til Helfo om refusjon for de aktuelle medikamentene».

To år tidligere var dette altså underordnet.

Det er underlig at Smertepoliklinikken, per brev, kan avgjøre at den behandlingen den selv har understreket bør gis – og som er uforandret – ikke lenger er aktuell. Men ifølge Helsetilsynet i Vestfold er dette greit. Saken legges på nytt frem for fylkeslegen som foreslår et møte for «denne konkrete saken», og uttaler: «Aktuelle rettighetsklage er sluttført og konklusjonen av denne vil ikke bli endret som et resultat av et eventuelt slikt samarbeidsmøte». Vurderingen er at «pasientens rettigheter er ivaretatt».

SAMARBEIDSPROBLEM. Pasienten har altså i ett år selv betalt smertebehandlingen som var igangsatt fra sykehuset, og som hun tidligere fikk refundert. Smerteregimet består i dag av nøyaktig den samme opioid-doseringen som sykehuset forskrev to år tidligere.

Saker som denne er meget tidkrevende og demotiverende. Den illustrerer ikke bare hvordan pasienter havner mellom to stoler uten at Helsetilsynet skjærer gjennom, men også samarbeidsproblemet mellom første- og andrelinjen. Ansvaret plasseres – når det passer –hos fastlegen. Dette er ett av mange forhold i dagens Helse-Norge som ikke akkurat stimulerer til økt interesse for fastlegeordningen og allmennmedisinen hos yngre leger i en tid dette er sterkt etterspurt.

Ingen oppgitte interessekonflikter: Dagens Medisin har kopi av anonymiserte sakspapirer og korrespondansen i saken.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2017

Powered by Labrador CMS