Svekkelse av loven kan gi bedre tilbud

JOBB-KOMMENTAREN: Christian Grimsgaard, overlege ved håndseksjonen på ortopedisk avdeling ved OUS og tillitsvalgt i Helse Sør-Øst

Merk: Etter at Christian Grimsgaard forfattet dette innlegget, og før det kom på trykk, kom det frem at helseminister Bent Høie har bedt Helsedirektoratet om å vurdere lovverket for ventelisteregistrering. Les mer om det her: Nå vil Høie endre regelverket for ventelister

NÅR BØLGENE rundt valget har lagt seg, bør det være mulig å få til ordnet ordskifte om ventelisteregistrering i sykehusene. Dagens regelverk har mange ulemper.

Det er etter hvert liten tvil om at både ventetid til første konsultasjon, og antallet ventende til sykehusbehandling har falt de siste årene. Men om befolkningens tilgang til spesialisthelsetjenester er styrket, er likevel usikkert. Paradokset har sin forklaring i at sykehusene ikke håndterer rettigheter og frister som tidligere.

Lovendringene som ble innført i 2015, medførte at skillet mellom prioritert og ikke-prioritert helsehjelp falt bort. Siktemålet var å styrke pasientrettighetene. Alle pasienter med behov for helsehjelp skulle gis rett. Samtidig ble sykehusene pålagt å melde fra til Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) hvis de ikke klarte å innfri rettighetene.

TOMMESKRUEN. Forpliktelsen ga sykehusene kniven på strupen: Enten håndterer dere pasientene innen fristen, eller vi sender dere regning for behandling i en annen institusjon.

Kombinasjonen av styrkede rettigheter og kraftige økonomiske sanksjoner har fungert som en tommeskrue, og fremtvunget endringer i sykehusene. Flere pasienter avvises, færre gis rett til behandling – og flere blir tatt av ventelisten allerede ved første konsultasjon. Andelen av dem som får tilbud, faller, og rettighetenes materielle innhold er svekket.

TAPT RETTIGHET. Med dagens praksis har pasienter i interne køer ikke rettigheter, og genererer ikke fristbrudd. Men også pasienter som henvises mellom sykehusene, står uten rett. Rettigheten forsvant ved første vurdering i spesialisthelsetjenesten.

Sykehusene får derfor ingen økonomisk sanksjon ved å la henvisninger fra andre sykehus vente, og de kan tvinges til å nedprioritere pasienter til fordel for ny-henviste som kommer direkte fra primærhelsetjenesten. Også pasienter i langvarige forløp inne i en enkelt institusjon kan nedprioriteres kostnadsfritt. Mange kronikere opplever at ulike oppfølgingstiltak og kontrolltimer skyves frem i tid. Sykehusene tvinges til å prioritere ny-henviste for å unngå fristbrudd og økonomiske sanksjoner.

GRUNN TIL URO. Ulempene ved dagens regelverk er ganske åpenbare. Fordelene – ut over valgflesket – er ikke like lett å få øye på. At ventetiden til første vurdering faller, er i utgangspunktet et gode, men det betyr ikke nødvendigvis at flere kommer raskere til behandling. I helseforetakene økte antallet ferdigbehandlede med bare én prosent fra 2013 til 2016. I den samme perioden økte befolkningen med tre prosent.

Antallet ferdigbehandlede i helseforetakene holder altså ikke tritt med befolkningsutviklingen. Samlet sett er det stor grunn til uro for at befolkningens sykehustilbud ikke er styrket i perioden.

LOVENDRING. I Helsedirektoratets rapport om ventelisteregistreringen avdekkes enkelte av disse problemene. Det tilrås at regelverket gjennomgås på nytt, og at loven endres. Direktoratet foreslår å fjerne skillet mellom utredning og behandling, da dette viser seg vanskelig å håndtere. Pasientens rett vil være innfridd ved første konsultasjon. Sykehuset må vurdere pasienten innen en frist, og har ansvaret for at det videre forløpet skjer i forsvarlige former.

Direktoratets forslag virker hensiktsmessige. Skillet mellom behandling og utredning har ikke fungert. Og det virker fornuftig å pålegge sykehusene å ta inn henviste pasienter innen en tidsramme. Enkelte pasienter bør behandles raskt, mens andre kan vente. Det er ikke alltid enkelt å avgjøre sikkert før pasienten er tilsett. En frist hindrer at tiden i transitt blir for lang. Men de økonomiske sanksjonene bør trolig revurderes. Sykehusene kan ikke selv styre tilstrømmingen av pasienter, og harde sanksjoner setter sykehusene i en vanskelig situasjon.

Til sist bør de som i dag er «rettsløse», sikres på en bedre måte. Dette gjelder pasienter som sendes mellom sykehusene, men også dem som i dag ikke tilbys vurdering i sykehusene. Ved enkelte sykehusavdelinger avvises alt for mange pasienter – med begrunnelse om at pasienten ikke har behov for helsetjenester. Verst rammet er voksne pasienter henvist til psykisk helsevern i Helse Sør-Øst; her avvises 30 prosent i dag.

Enten må alle som henvises vurderes, eller så må det etableres en klageordning.

POLITISK SALGBART? Et nytt regelverk bør også sikre at pasientene kan treffe opplyste valg. I dag oppgis hovedsakelig ventetid til første konsultasjon, og pasienten vet ikke hvor lang ventetiden faktisk er til behandling. Sykehusene bør kunne pålegges å publisere ventetid til behandlingsstart, og forløpstider for hele behandlingen.

Spørsmålet er om våre folkevalgte er villige til å akseptere endringer, som utad kan fremstå som en svekkelse av rettighetene. Er det politisk salgbart å fjerne «rett til behandling»? Med dagens praksis gir ikke lovbestemmelsen rettigheter utover dem som følger av de generelle forsvarlighetsforpliktelsene, og den kan fjernes uten at dette fører til svekkede rettigheter.

En endring vil imidlertid tydeliggjøre at dagens ordninger ikke har fungert, og at solskinnshistorien om kortere ventetid kun er halve historien om utviklingen i sykehusene. Det er vel usikkert om dagens regjering er villige til å avskrive dette tapet. Men tidspunktet – med fire år til neste valg – er godt egnet.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2017