Vi må fremme frivilligheten, ikke hemme den

Innlegg: Gudmund Johnsen Wisløff, sykehusdiakon ved Diakonhjemmet Sykehus, Oslo
Aud Irene Svartvasmo, ledende sykehusprest ved Diakonhjemmet Sykehus

DAGENS MEDISIN (15/2017) publiserte en kronikk av Tellef Raustøl, utstyrt med overskriften Frivillige på vei inn i landets sykehus. Vi oppfatter at Raustøl anlegger et snevert fokus på hva frivillighet i helseforetakene er, og viser begrenset kunnskap på området.

Sykehusverter er gammelt nytt. Frivillighet er ikke noe som er «på vei inn», men har bygd seg opp over lang tid, og har en stadig mer selvsagt plass i sykehusene. Det er også klart at bruken av frivillige vil – og må – øke fremover. Frivillige støttespillere bidrar ut ifra et bredt spekter av motivasjon og kompetanse, med alt fra enkle omsorgsoppgaver til utviklingsarbeid.

NYSKAPING. Kronikken til Raustøl er dessverre mer opptatt av begrensninger enn muligheter, og den formidler ingenting av den nyskapingen som foregår.

Diakonhjemmet Sykehus fikk sin første frivillighetskoordinator på begynnelsen av 2000-tallet. Hun videreførte ordningen med Besøksvennene fra Røde Kors og startet rekruttering av våre egne. For omkring fem år siden startet vi med sykehusverter. I fjor startet vi samarbeid med en ungdomsskole, der elever har frivillighet som valgfag. I høst starter vi opp våketjeneste. Også innenfor administrasjon og ledelse vil det bli aktuelt med frivillighet.

KOMPLISERT. Dette er ikke et enkelt farvann å navigere i, det har Raustøl rett i. Jo nærmere de frivillige kommer pasientene, desto mer juss er involvert. Frivillighetskoordinatoren må kjenne lover og retningslinjer og gå opp grenseflatene mot de ansatte.

Raustøl nevner portører og kjøkkenassistenter, men det vil handle like mye om sykepleiere og annet fagpersonell. Det er et avgjørende premiss at de frivillige ikke skal erstatte en sykepleier, en portør eller en HR-rådgiver, men skape en merverdi og være et supplement.

LOKALE ERFARINGER. Raustøl spør: – Vil sykehus og helseforetak ta tak i utfordringene som er tilknyttet organisasjon og avklaring av grenseflater mellom ansatte og frivillige?

Det kan godt hende det er nødvendig å utvikle flere nasjonale føringer for frivillighet i sykehusene, men vi håper at man i denne prosessen vil lytte til lokale erfaringer. Se også til føringer som allerede finnes, for eksempel i Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen.

Målsettingen for nasjonale føringer må være å fremme frivilligheten, ikke å hemme den.

MANGFOLD. Et helsevesen for fremtiden er et helsevesen der frivillighet er en integrert og selvsagt del av sykehusorganismen. Vi vil trenge et større mangfold av menneskelige ressurser. Dessuten er frivillighet viktig for folkehelsen. For mennesker som faller utenfor arbeidslivet, kan frivillig tjeneste bidra til at man holder seg i aktivitet og fyller tiden med mening.

Sykehusverter er gammelt nytt. Frivillighet vil finnes på alle nivåer fremtiden.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2017