Samvalg er etikk, ikke tvang

Midt oppi paradigmeskiftet er det pasienten som har et valg, ikke vi helsepersonell. Samvalg er etikk, og ikke tvang.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Simone Kienlin, Ph.D.-student ved Medisinsk klinikk ved UNN

MED KOMMENTAREN Hvem vet best i Dagens Medisin (15/2017) gir Morten S. Magnø uttrykk for en del spørsmål og bekymringer tilknyttet økt påtrykk til innføringen av samvalg i Norge – som innebærer at pasienten skal kunne ta informerte valg som gjelder egen helse og behandling.

Satsingen har støtte i en rekke stortingsmeldinger, og er også en klar bestilling til foretakene i Helse- og omsorgsdepartementets oppdragsdokumenter.

HVA ER SAMVALG? I stortingsmelding om Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019) er samvalg definert med at pasient og helsepersonell samarbeider om å treffe beslutninger om utredning, behandling og oppfølging i den grad, og på de måter, som pasienten ønsker. Pasienten får støtte til å vurdere alternativene ut ifra beste tilgjengelige kunnskap om effekt, fordeler og ulemper, og til å utforske egne verdier og preferanser.

Målet er å bli enige om – og velge – det alternativet som er mest i tråd med pasientens personlige preferanser.

UTFORDRINGENE. Med dette svaret ønsker jeg stort sett å bekrefte Magnøs synspunkter, men også supplere noe ut ifra mitt eget ståsted; som forsker og utvikler av ulike tiltak som tilrettelegger for samvalg. Magnø presiserer to store utfordringer; usikkerhet og mangel på kunnskap. Dette er store utfordringer.

Samvalg er aktuelt i de tilfeller hvor det finnes flere tilgjengelige alternativer, som har ulike fordeler og ulemper, og som derfor fører til usikkerhet om hva som er den beste beslutningen for den enkelte pasient. Det å måtte ta et valg, er ikke alltid bare enkelt og hyggelig, og det kan medføre ubehag og utrygghet. Dersom pasienten ikke vil delta i beslutningen, er det legens ansvar å bære usikkerheten alene, vel vitende om at det uansett er pasienten som må leve med konsekvensene av det valget som er tatt.

INVOLVERING. Det som er «nytt» med samvalg, er at pasienten kan dele noe av denne usikkerheten og ansvaret i form av å involvere seg i beslutningen, forutsatt at pasienten får mulighet og selv vil. Dette handler ikke om at legen skal fraskrive seg ansvar; det handler kun om å involvere og ansvarliggjøre pasienten og gjennomgå en prosess sammen for dermed å kunne ta et informert valg.

Magnø står ikke alene i å påpeke utfordringer tilknyttet formidling av relevant kunnskap til pasienten. Det finnes faktisk god forskning som viser at selv om helsepersonell har gode kommunikasjonsevner, er det ikke gitt at de har ferdigheter i å anvende samvalg. Imidlertid finnes det relevante kurs for å tilegne seg denne typen kommunikasjonsferdigheter. Den nye LIS-utdanningen vil bidra til økt kunnskap og økte ferdigheter innen samvalg. Mange leger har gode ferdigheter i samvalg. Den nye satsingen vil gi enda flere muligheten til å bli blant de svært gode.

KVALITETSVERKTØY. Usikkerheten om hvorvidt pasienter virkelig har forstått informasjonen godt nok til å kunne ta et autonomt valg, er også helt berettiget. Denne utfordringen kan vi ta tak i gjennom opplæring til helsepersonell samt ved å utvikle kvalitetssikrede samvalgsverktøy og andre tiltak rettet mot pasienten.

En kultur- og holdningsendring må til, og denne er i fremmarsj. Men med endring kommer også en utvidelse av komfortsonen for alle parter. Vi står midt oppi et paradigmeskifte innen helsevesenet. Vi som helsepersonell har ikke et valg i denne sammenhengen – det er det pasienten som har. Samvalg har kommet for å bli.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2017

Powered by Labrador CMS