Etterlysning: Klok og modig politiker

Hvor er du politiker – som er klok nok og har mot nok – til å avskaffe fysioterapimonopolet? Dusøren er titusenvis av fornøyde pasienter og et mye bedre fysioterapitilbud til Norges befolkning.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Bjørnar Johannesen, fysioterapeut ved Tasta Helseloft

KAN JEG FÅ oppmerksomheten deres i fem minutter; alle dere som er opptatt av at vi skal ha et helsevesen i Norge hvor ingen faller utenfor, og hvor vi fordeler velferdsmidlene på en rettferdig måte? Som fysioterapeut med over 20 års erfaring fra sykehus og privat praksis, med og uten driftstilskudd, ser jeg fysioterapitilbudet ikke bare gjennom fysioterapeutbriller, men også fra pasientenes og andre helseprofesjoners synsvinkel.

Min lojalitet til pasientene vil alltid være sterkere enn til systemer som ikke fungerer, så jeg klarer bare ikke å lukke øynene og snu ryggen til alle dem som ikke får fysioterapitilbud på grunn av dagens driftstilskuddordning og monopolsituasjonen den medfører.

Det snakkes og skrives mye om en todeling av helsevesenet for tiden, og faren for at mange pasienter da vil falle mellom to stoler: De som ikke får plass i det offentlige, og som heller ikke har god nok økonomi til å benytte seg av private alternativer.

UNDER RADAREN. Det er vel ingen annen sektor i helsevesenet som så til de grader er avhengig av at vi har et helprivat tilbud som supplement til det offentlige, som fysioterapi i primærhelsetjenesten? At driftstilskuddordningen har gått under radaren og overlevd i over 30 år, er mye på grunn av at det nærmest er opplest og vedtatt ute i befolkningen at skal du ha rask hjelp, må du bruke en helprivat fysioterapeut. De om lag 4000 avtaleterapeutene hvor pasienten kan bruke fysioterapihenvisningen for å få redusert egenandel, er ikke i nærheten av å ha stor nok kapasitet til å betjene etterspørselen. De er for få, de trenger hjelp. Ventetider på tre–seks måneder beviser vel dette? De psykomotoriske fysioterapeutene jeg jobber med, har pasienter som har stått på venteliste i opptil to år.

Jeg vet at det føles frustrerende for avtaleterapeutene å måtte avvise så mange pasienter fordi kapasiteten er sprengt, og at det føles tyngende å ha ventelistene hengende over hodet hele tiden. Men jeg kan love at det føles utrolig frustrerende og meningsløst for meg og andre som jobber helprivat også, når vi daglig må avvise flere pasienter som vi har kapasitet til å gi time innen en uke, fordi de ikke kan bruke henvisningen hos oss.

DYPT FALL. De pasientene som faller utenfor det offentlige, faller dypt: De får aldri spart opp til «Frikort for egenandelstak 2» fordi beløpet som de betaler til oss helprivate, ikke inngår i oppsparingen til dette. Og hvis pasientene har så anstrengt økonomi at de må søke Nav om støtte til å dekke egenandelene hos oss helprivate, svarer Nav at de kun gir støtte til «rimeligste alternativ», som altså er hos avtaleterapeutene. Men der kom jo ikke disse pasientene inn, det var jo nettopp derfor de måtte gå til en helprivat.

Dagens driftstilskuddordning ekskluderer ikke bare mange titalls tusen pasienter, den ekskluderer også andre helseprofesjoner, som fastleger og kiropraktorer, fra å bruke fysioterapi som et ledd i team-oppfølgingen av en pasient. Hvordan kan disse andre profesjonene spille på fysioterapeutenes kompetanse til rett tid når vi er så utilgjengelige som nå? Vi skal ha systemer hvor de ulike profesjonene spiller hverandre gode, ikke vanskeliggjøre jobben til hverandre.

Og ikke minst: Dagens ordning ekskluderer mange unge, og også erfarne, fysioterapeuter fra å komme inn på arbeidsmarkedet og hjelpe til med å ta unna pasientkøene. Så inkonsekvente vi er i Norge: Studentene får lån og stipend fra Lånekassen samt lønnet turnustjeneste, men når de er ferdig utdannet og gleder seg til å komme i gang med yrket sitt – med masse oppdatert kunnskap som ville ha kommet pasientene til gode – lager vi med dagens monopol en stor begrensing for dem. Dette er misbruk av ressurser, dette er dårlig samfunnsøkonomi, og veldig ufint mot de nyutdannede fysioterapeutene og alle pasienter i kø.

TANKEVEKKERE. Her er noen tankevekkende episoder jeg har opplevd i det siste som ikke burde eksistere i det norske helsevesenet: Aldersgrensen for gratis fysioterapi ble økt fra 12 til 16 år fra 1. januar 2017, men gratis kun for dem som får plass. Nylig ringte en ung gutt tilbake til meg etter at jeg hadde bedt ham ta en ringerunde hos avtalefysioterapeutene først: «Jeg vil bestille en time hos deg likevel, for jeg kan ikke vente i fire måneder for å få sjekket kneet mitt, og pappa sa han skulle spandere timen hos deg».

«Pappa spanderer»? Er det kun ungdommer med velsituerte foreldre som skal få hjelp når de trenger det? Det er nok arenaer i livet der barn og ungdom må kjenne på at de kanskje ikke har like god råd som klassekameratene, men la dem for all del ikke få oppleve dette i det norske helsevesenet.

Jeg må ellers daglig avvise pensjonister, arbeidsledige, aleneforsørgere og andre som ikke har råd til å betale det ekstra påslaget vi helprivate nødvendigvis må ta for å få hjulene til å gå rundt når vi verken får driftstilskudd eller trygderefusjon.

Vi har et prinsipp i det norske helsevesenet som skal være hellig, og som vi aldri skal gå på kompromiss med: Vi gjør ikke forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Ingen pasienter skal bli utelatt fra helsehjelp på grunn av dårlig økonomi.

SAMFUNNSØKONOMIEN. Argumentet om menneskelig lidelse er dessverre ikke godt nok for å endre systemet ettersom alt ser ut til å dreie seg om penger i dette samfunnet. Men rent samfunnsøkonomisk er det en utrolig dårlig løsning å la folk vente mange måneder i en kø. Mange muskel-/skjelettplager krever ofte kun et par konsultasjoner – hvis vi får vurdert akutte skader raskt. Hos mange skal det ikke settes i gang behandling en gang, ofte dreier det seg bare om å avklare og avdramatisere skaden for å hindre ugunstige mestringsstrategier. I en lang ventekø har i beste fall pasientens plager gått over av seg selv. I verste fall, og oftest, har plagene forverret seg og gitt mange tilleggsplager utenom primærplagen, som følgelig krever et lengre behandlingsforløp enn hvis pasienten hadde fått behandling raskt.

Med kort ventetid kan legene bruke oss fysioterapeuter til utredningsarbeid, og forhåpentligvis avverge unødvendige henvisninger til spesialisthelsetjenesten, bildediagnostikk samt forhindre/forkorte sykmeldinger. Jeg har en ambisjon om at vi fysioterapeuter kan gjøre arbeidsdagen lettere for fastlegene også. Dette fordrer imidlertid en mye mer aktiv bruk av epikriser fra oss fysioterapeuter, men med Norsk Helsenett som jeg nå har erfaring med i ett og ett halvt år, opplever jeg at samhandlingen går ti ganger lettere enn før!

DIREKTE TILGANG. To nye gledelige lovendringer er på trappene og bekrefter den rollen vi fysioterapeuter bør ha i primærhelsetjenesten: Fysioterapi blir en lovpålagt tjeneste i kommunehelsetjenesten og direkte tilgang uten henvisning. Men vil pasientene merke at det nå blir direkte tilgang til avtalefysioterapeut? For at direkte tilgang skal oppleves som reell for pasientene, må kapasiteten økes betraktelig. Det ligger noe mer i «direkte» enn at det bare betyr å gå i «rett linje» til fysioterapeuten uten å ta veien innom legen for å få en henvisning. Jeg forventer en viss hastighet langs denne rette linjen, ikke at man eksempelvis må bruke tre måneder for å få råd etter et ankelovertråkk.

Vi må passe oss så vi ikke bygger fine luftslott og gir løfter til pasientene som ikke har noen praktiske konsekvenser for dem. Har vi sagt A, får vi si B – og dimensjonere fysioterapikapasiteten deretter.

TRYGDEREFUSJONEN. La trygderefusjonen følge pasientene slik at fysioterapi igjen blir en pasientrettighet.

Forsøk å følg meg i mitt resonnement: Driftstilskuddet var primært et distriktspolitisk virkemiddel som ble innført i 1984 for å sikre at utkantkommuner også kunne tilby fysioterapi til sine innbyggere i en tid det var mangel på fysioterapeuter. Et smart tiltak da, for å hindre at denne tjenesten bare ble sentralisert til urbane strøk. Men i 2017, når vi har mer enn nok fysioterapeuter, skal vi fortsatt bruke et driftstilskudd (420.600 kroner) for å få tak i én av disse fysioterapeutene hvis fysioterapidekningen blir bra nok uten? Er hensikten med driftstilskuddet at det primært skal være et økonomisk gode for fysioterapeutene, eller et virkemiddel for å gi pasientene et bedre tilbud?

Hvis det ikke lenger er behov for dette virkemiddelet, burde ikke dette beløpet heller tilfalle pasientene og subsidiere egenandelene deres, ikke lønna til noen få utvalgte fysioterapeuter? For denne summen kan i stedet mange fysioterapeuter behandle veldig mange pasienter gjennom Helfo-systemet!

Vi trenger ikke å gå så langt som å fjerne driftstilskuddene til dagens avtaleterapeuter, men å åpne for at alle autoriserte og kvalitetssikrede fysioterapeuter kan kreve trygderefusjon. Vi fjerner altså det absolutte kravet om at fysioterapeuten ha driftsavtale med en kommune for å kunne gjøre dette. Dette kravet ble innført i 1992 – for 25 år siden. Skal vi være enige om at et «sølvbryllup» er mer en lenge nok for «ekteskapet» mellom driftsavtale og trygderefusjon fordi det nå hangler så mye at det begynner å gå ut over omgivelsene?

FRITT FYSIOTERAPEUT-VALG? Vi innfører en ny definisjon på «avtaleterapeut»: «En fysioterapeut som har avtale med Helfo og kan kreve trygderefusjon». Da har vi samtidig oppnådd «Fritt fysioterapeut-valg» for pasientene, og de får endelig en reell mulighet til selv å velge fysioterapeut, og skifte hvis de er misfornøyd. En konsekvens av dette som jeg tror bare er sunt og positivt for faget vårt og pasientene, er at vi nå får litt konkurranse.

Det kan i noen få tilfeller fortsatt være behov for å opprette et driftstilskudd som et virkemiddel, slik jeg ser det:

1) Hvis en distriktskommune absolutt ikke får tak i en fysioterapeut uten. Da kan et distriktsdriftstilskudd opprettes for å gjøre det økonomisk attraktivt å jobbe her.

2) Hvis en kommune mangler fysioterapeuter med kompetanse innen behandling av visse pasientgrupper/diagnoser som bør prioriteres og som det er lange ventelister for, eksempelvis behandling av nevrologiske pasienter, pasienter med store funksjonshemminger, barn osv.

Innen behandling av de vanligste muskel-/skjelettplagene som man oftest ser på et institutt –rygg-/nakkeplager, ortopediske diagnoser – er det mer enn nok kompetente fysioterapeuter i urbane strøk. Ergo trenger man ikke opprette et nytt driftstilskudd for å anskaffe dem.

Jeg jobber i en storby med mange flinke helprivate fysioterapeuter. Derfor kjemper jeg ikke for å få meg et driftstilskudd selv; for det ville jo bare jeg og de pasientene jeg behandler, få glede av. Jeg kjemper heller for at monopolet avskaffes; for det vil mange flere fysioterapeuter og pasienter få glede av. Vi skal være sammen om dette her – en for alle, alle for en.

ETTERLYSNING. Finnes det en modig politiker der ute? Hvem blir den første helsepolitikeren som er klok nok, og som har mot nok, til å avskaffe dette fysioterapimonopolet?

Det er stortingsvalg til høsten, og jeg tror denne saken er stor nok til å vinne valget. Men dette skal ikke være drivkraften deres. Drivkraften skal være et ønske om rettferdig fordeling av velferdsgodene og en solidaritetstankegang som er så sterk at ingen holdes utenfor. I dette flotte landet vårt snur vi aldri ryggen til dem som trenger hjelp. Jeg har kikket på partiprogrammene til partiene på Stortinget, og i de helsepolitiske programmene har alle partier tatt med flotte fraser om «likeverdig tilbud til alle». Hvis dere ikke gjør noe med dagens fysioterapimonopol, synes jeg faktisk dere skal fjerne dette punktet i partiprogrammene, eller i det minste sette i parentes at «dette ikke gjelder fysioterapi».

Er det så noen politikere som tar utfordringen? Det handler om å bry seg. Dette er en vinn- vinnsituasjon for absolutt alle, også dagens avtaleterapeuter som kan få hjelp med de lange køene samt avlastning av pasienter som jeg vet ofte har mer langvarige og sammensatte lidelser enn dem jeg møter som helprivat.

Jeg vet at Helsepartiet har «fritt fysioterapeut-valg» i sitt partiprogram, men forventer at noen av de etablerte partiene også tar dette med.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er fysioterapeut med over 20 års erfaring fra ortopedisk avdeling ved Stavanger Universitetssjukehus og privat praksis, både med og uten driftsavtale. Han er ikke lenger tilsluttet Norsk Fysioterapeutfobund (NFF).

Powered by Labrador CMS