Sykehuspolitikk i kulissene

I FORKANT AV stortingsvalget i 2013 lovet Bent Høie å gjeninnføre demokratisk kontroll over sykehussektoren. Dette skulle skje i to trinn: Først skulle Stortinget vedta en nasjonal helse- og sykehusplan, der de folkevalgte blant annet skulle ta stilling til sykehusstruktur, utstyrsbehov og investeringsplaner for sykehusene. Deretter skulle de regionale helseforetakene legges ned. Slik skulle kontrollen over sykehusene flyttes fra de «ansiktsløse byråkratene» i helseregionene til Stortinget.

10. mai kunngjorde Høie at han likevel ikke ville legge ned de regionale helseforetakene. Uken etter skulle Stortinget avgjøre om Odda sjukehus beholder akuttkirurgien – den første store testen på hvordan sykehusplanen ville fungere i praksis. Resultatet bør være nedslående for dem som hadde forventninger om demokratisering av sykehusene.

SAKEN VISER for det første at det på Stortinget fortsatt er en sterk motstand til å ta forpliktende beslutninger i sykehuspolitikken. Mens Arbeiderpartiet og Venstre tilhørte flertallet som uttalt ønsket å beholde akuttkirurgisk beredskap ved Odda sjukehus, tilhørte de to partiene samtidig et annet flertall som stemte imot SVs forslag om å bevare nettopp akuttkirurgien i Odda

Bakgrunnen var at Høie i et brev til Stortingets helse- og omsorgskomité lovet at «den samlede beredskapen for befolkningen tilhørende Odda sjukehus skal være på samme nivå og gi tilsvarende trygghet som i dag». Samtidig har helseministeren ikke villet presisere hvorvidt dette betyr at dagens tilbud skal bevares.

SAKEN SYNLIGGJØR også noen av de grovere svakhetene ved Nasjonal helse- og sykehusplan. Da planen ble behandlet, vedtok stortingsflertallet at akuttkirurgien ved lokalsykehusene skal bevares hvis «hensynet til pasienten gjør det nødvendig, og kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt». Ifølge Helse Vest er konsekvensen av dette vedtaket at akuttkirurgien i Odda bør nedlegges – en konklusjon helseministeren erklærte seg enig i under sitt foretaksmøte 24. april.

Arbeiderpartiet erklærte imidlertid at partiet ville gå imot en avvikling av akuttkirurgien, ettersom dette ifølge partiet var i strid med det samme stortingsvedtaket. Venstre hevdet på sin side at Odda sjukehus ikke var en del av Nasjonal helse- og sykehusplan, og at de to sakene dermed ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Det er liten vits i å diskutere hvem av dem som har rett. Derimot er det betimelig å spørre seg om hvilken verdi Nasjonal helse- og sykehusplan har hvis ingen er enige om hvilke konsekvenser den skal få i praksis.
DET ER LETT å si seg enig i at folkevalgte ikke skal drive detaljstyring av sykehusene. Samtidig er det vanskelig å hevde at akuttkirurgi i Odda er en detalj, all den tid de fleste partier har ytret tidvis sterke meninger om saken i løpet av våren. Da er det også vanskelig å forstå den store avsmaken mot at Stortinget faktisk skal fatte en beslutning – særlig med tanke på den tydelige uenigheten som hersker rundt hvordan sykehusplanen skal tolkes.

Fra Stortingets talerstol skrøt Venstres Terje Breivik av samarbeidet med Arbeiderpartiet i saken – at man hadde fått de nødvendige innrømmelsene fra Høie, og dermed var kommet til en løsning som innebar at man slapp å instruere regjeringen. Samtidig rettet han kritikk mot Senterpartiet for å insistere på et forpliktende stortingsvedtak om akuttkirurgien: «I stedet for å bruke tid og krefter i kulissene for å oppnå konkrete resultater og forbedringer for Odda og andre lokalsykehus, finner de det mer formålstjenlig å fortsette protestene og så tvil om det er godt nok».

Dermed stilte han også diagnosen for sykehuspolitikken. Den er tydeligvis fortsatt noe som hører hjemme i kulissene.