Forbrukerpasienten

Kronikk: Trond Nordseth, Ph.D./førsteamanuensis ved NTNU og overlege ved Klinikk for Anestesi og Intensivmedisin, Klinikk for Akutt og Mottaksmedisin, St. Olavs Hospital

FORBRUKERRÅDET har den siste tiden hatt en fordekt kampanje der rådet ber om «prøvetimer» hos fastleger via Norstat. Ifølge Forbrukerrådet er dette en vanlig fremgangsmåte i virksomhetens kamp for forbrukernes rettigheter. Om utfallsmålet av en prøvetime handler om hvor hyggelig legen er, eller slepphendthet med sykmeldinger, B-preparater eller pasientens ønske om undersøkelser som ikke er medisinsk indisert, er antakelig også hemmelig, men mål for god medisin trenger det ikke være.

Fagdirektør Anne Kristin Vie i Forbrukerrådet reiste allerede i en kronikk i Dagbladet (30. november 2016) en rekke spørsmål rundt temaet om hvorvidt pasienter blir møtt med den riktige respekt og valgfrihet i helsevesenet. Blant annet uttalte hun: «Etter å ha sett hvordan virksomheter i andre bransjer overgår hverandre i konkurransen om kundene, hvordan brukeropplevelse har stått høyest på agendaen, er det sørgelig å se hvor pasienten blir plassert i møtet med helsevesenet».

SVÆRT DÅRLIG IDE. At en direktør i Forbrukerrådet tar et forbrukerperspektiv på det ene og det andre, er vel kanskje rimelig, og hun er i denne sammenhengen også åpen om sin fortid i finansverdenen. Imidlertid er det kanskje ikke urimelig for en med formell medisinskfaglig kompetanse å tillate seg å påpeke at det er en svært dårlig ide å se behovet til pasienter og forbrukere fra samme ståsted, slik rådet later til å gjøre.

Mennesker som oppsøker helsetjenester med sine medisinske behov, kan aldri behandles som forbrukere i tradisjonell forstand uten at man relativt raskt vil risikere å begå tre store feil. For det første må leger av medisinske grunner til enhver tid prioritere pasienter og pasienters behov opp mot hverandre, og dersom man prioriterer den som roper høyest om sitt vonde kne, vil andre pasienter få forsinket behandling av sitt hjerteinfarkt eller sitt barn med alvorlige lungebetennelse – om disse også venter på det samme venterommet eller i samme telefonkø.

FORBRUKERPASIENTER? Det må også, fra et forbrukerperspektiv, være ugunstig i dette tilfellet dersom man er forbrukerpasienten med hjerteinfarkt, uansett om den andre forbrukerpasienten med vondt kne raskt fikk en henvisning til MR-undersøkelse og er fornøyd.

Pasienter må gjerne mene at de blir behandlet dårlig ved å måtte vente noen uker på en MR av sitt vonde kne, men personer med mistenkt kreftdiagnose som eksempelvis er prioritert foran, får mulighet for rask oppstart av eventuell behandling. Hvilke av disse forbrukerpasientene ønsker rådet skal prioriteres? Skal deres rating bety like mye på Forbrukerrådets skalaer for hvor fornøyd brukerne er?

Kreftpasienten vil neppe prioritere å fylle ut et slikt evalueringsskjema, mens forbrukerpasienten med vondt kne lettere kan gjøre det.

VEL FUNDERT. For det andre er det ikke alltid likhetstrekk mellom hva som regnes som god medisinsk behandling og det som pasienten oppfatter er en god medisinsk behandlingsform, en hyppig årsak til misfornøyde forbrukerpasienter. La oss ikke ta vaksinedebatten eller eksempelvis debatten om det betydelige overforbruket av antibiotika for banale infeksjoner – eller for den saks skyld unødvendige sykmeldinger.

Det er kanskje en bedre idé å legge til grunn at det jevnt over er ganske godt funderte grunner til at leger forsøker å følge nøye dokumenterte internasjonale anbefalinger innen henholdsvis barnesykdommer, infeksjonssykdommer eller arbeidsmedisin, hvor upopulære de enn måtte være, uavhengig av hva enkelte forbrukerpasienter har av oppfatninger om dette og om de er fornøyd eller ikke.

BANALISERING. For det tredje fungerer ikke markedsmekanismer i helsevesenet på samme måte som eksempelvis på Elkjøp. Forbrukerpasienten betaler ikke selv direkte for alle kostnader som følger en «vare», enten det er en kreftoperasjon med påfølgende ukesopphold på en intensivavdeling eller livslang behandling for høyt blodtrykk, og kan derfor ikke kreve samme valgfrihet. Dette betales av fellesskapets nøye tilmålte midler, og overforbruk ett sted kan faktisk gi lidelse og død et annet sted dersom ressursene ikke forvaltes riktig av – ja nettopp – leger. Alternativet blir et helsevesen der de som har mest ressurser, får førsteprioritet, uavhengig av medisinske behov og grad av lidelse.

Leger er gitt et stort samfunnsansvar med å forvalte fellesskapet ressurser og til å ta ansvar for medisinske beslutninger der enkeltpasienter kan være fornøyd eller ikke. Å ta et forbrukerperspektiv uten videre for dem som tilbyr helsehjelp, er en grov banalisering av en komplisert medisinsk virkelighet.

En slik utvikling vil på sikt medføre feilprioriteringer, overbehandling, overdiagnostikk og en vanskeligere arbeidshverdag for leger og annet helsepersonell i jakten på gode forbrukerstatistikker. Dette er neppe til beste for de syke pasientene som har behov for prioritering foran andre mindre syke.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2017 - sist oppdatert: 30. mai, kl. 10:36