Utredning på villspor

Samfunnet har all grunn til å ha dårlig samvittighet for hvordan personer med psykisk utviklingshemming prioriteres. Men å stille personer med psykisk utviklingshemming på lik linje med en gjennomsnittsborger, er et villspor.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Nils Olav Aanonsen, avdelingsleder ved Avdeling for nevrohabilitering, Nevroklinikken ved Oslo universitetssykehus (OUS)

NYLIG HADDE Barne- og likestillingsdepartementet NOU 2016: 17 – «På lik linje» ute på høring. Dokumentet drøfter hvordan utviklingshemmede skal få oppfylt sine grunnleggende rettigheter på lik linje med andre. NOU-en tar også opp om psykisk utviklingshemmede bør kunne få barn, og det har vært flere mediesaker om dette nylig.

At man dreier fokus mot personer med psykisk utviklingshemming og deres grunnleggende menneskerettigheter og krav på respekt som individer, er flott og viktig. Meldingens konklusjon om at man trenger økte ressurser til kvalitetssikring av helsetjenester til gruppen, er åpenbart riktig. Men til tross for alle gode intensjoner har NOU-en blitt et dypt problematisk og til dels villedende dokument fordi det gir et falskt bilde av hva det innebærer å være psykisk utviklingshemmet.

MEDISINSK FORSTÅELSE. Stortingsmeldingen avviser i utgangspunktet en medisinsk forståelse av funksjonshemming fordi denne ser på funksjonshemmingen som en konsekvens av sykdom, skade eller lyte. Komiteen erstatter dette med en «relasjonell» sosialvitenskapelig modell hvor samspillet mellom individ og dets eksterne miljø avgjør om funksjonshemming overhodet oppstår. Utvalget forklarer at en person i rullestol ikke vil være funksjonshemmet dersom trapper erstattes med heis. Dette bildet overfører man så til mennesker med psykisk utviklingshemming som konsekvent omtales som funksjonshemmede.

Sammenblandingen av det generelle ordet «funksjonshemming» og «psykisk utviklingshemming» er i tråd med en politisk korrekt normaliseringsideologi, men i realiteten sterkt villedende. Det er nok å vise til at en mann i rullestol kan bli tysk finansminister, mens en person med psykisk utviklingshemming vil trenge hjelp og/eller tilrettelegging for de fleste daglige oppgaver livet igjennom. Dette siste underkommuniseres konsekvent i utredningen. En person med lett psykisk utviklingshemming har for praktiske formål funksjonsevne som et normalt utviklet barn mellom ni og tolv år, og kan vanligvis verken bo eller arbeide selvstendig uten omfattende tilrettelegging. En person med moderat grad av psykisk utviklingshemming vil fungere som et seks–ni år gammelt barn, og kan aldri bo og arbeide selvstendig.

Utvalgets holdning er avslørende. Det trengs ikke mindre medisinsk forståelse, jeg vil tilføye medisinsk psykologisk forståelse, det trengs mer. Mye mer.

GODE INTENSJONER. Stortingsmeldingen skriver: «Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha samme muligheter for ekteskap og familie som andre. – Omsorgstjenestene gjennomføres på en måte som vanskeliggjør private relasjoner og mennesker med psykisk utviklingshemmings rett til å få egne barn».

Utvalget kritiserer helsetjenesten for ikke å bidra til at mennesker med psykisk utviklingshemming skal få egne barn. TV2 sender sterkt villedende reportasjer om at mennesker med psykisk utviklingshemming fint får til å være foreldre i Sverige, så hvorfor ikke i Norge. Det hele med brodd mot spesialisthelsetjenesten. Og helseminister Bent Høie følger godt opp og erklærer at helsevesenet ikke har noe med om man får barn eller ikke.

Mennesker med psykisk utviklingshemming som er i parforhold, tilbys hos oss veiledning i seksualitet og samliv. De gis opplæring/kurs både individuelt og i grupper, og bruk av spesiallagede dukker kan benyttes for å gi innsikt i aspekter ved hva som kreves for å dra omsorg for et spedbarn. Oftest vil man imidlertid tilråde prevensjon til dem som er seksuelt aktive.

PÅ VILLSPOR. Slik vi ser det, er det illusorisk å tro at samfunnet kan gi tilstrekkelig bistand til at omsorgen for, og vekstvilkårene for barn av mennesker med utviklingshemming, kan bli gode nok. Og de som vil betale prisen for de korrekte politiske holdningene når det kommer til stykket, er ikke politikere eller radikaliserte enkeltelementer i brukerorganisasjonene, det er barna.

Samfunnet, og ikke minst helsevesenet, har derfor i høyeste grad noe med dette å gjøre. Med noen få unntak er realiteten at personer med psykisk utviklingshemming ikke har tilstrekkelig med ressurser og omsorgsevne til å kunne stå i den krevende foreldrerollen. Dette bør også en helseminister forstå.

Personer med psykisk utviklingshemming er en sterkt heterogen gruppe. De har til dels svært ulike behov for medisinsk og psykologiske tilbud, og samfunnet har all grunn til å ha dårlig samvittighet for hvordan personer med psykisk utviklingshemming prioriteres, ikke minst av den politiske og administrative forvaltning av helsevesenet. Men å stille personer med psykisk utviklingshemming på like linje med en gjennomsnittsborger, slik «NOU 2016:17 På lik linje» gjør, er et villspor.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2017

Powered by Labrador CMS