Den digitale generalisten

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Jan Erik Aukner (f. 25.05.1994), tredje års medisinstudent ved Universitetet i Oslo

SOM STUDENT innen medisinfaget finnes det knapt nok grenser for hvor dypt man kan dykke i de mange undergrenene. Det favner bredde- og detaljkunnskap knyttet til hele menneskekroppen, både den friske og den syke, og kunnskap om behandling for så å si alt.

For å sikre at helsevesenet til enhver tid besitter spisskompetanse innen ethvert felt, finnes spesialistordningen. Denne gjør at ikke alle leger må beherske alt, og gir mulighet til fordyping og utvikling av den dybdekunnskapen som trengs for å kunne gi best mulig hjelp til den som trenger det. Denne selektiviteten er selvfølgelig, men dessverre, ikke studentene forunt.

BREDDEKOMPETANSE. Det er naturlig at nyutdannede leger skal ha breddekompetanse som er god nok til å kunne følge en hvilken som helst retning uten videre problemer. Likevel kan det være problematisk at det, gjennom forskning og fornyet praksis, er et evig utvidende kunnskapshav som det forventes at studentene minst skal ha kjennskap til, helst beherske godt. Da mye av undervisningen formidles av forskere, professorer og doktorgradsstipendiater, blir det lett et høyt detaljnivå. Innen enkeltemner og på kort sikt lar det seg gjøre, men når dette går igjen i hele studiet, blir resultatet ganske overveldende. Medisinfaget er, i hele sin fylde, rett og slett enormt stort: Større i dag enn for ti år siden, og større om ti år enn det er i dag.

HVILKEN VERDI? Blant praktiserende klinikere er det ingen skam i å innrømme at ikke alt sitter like godt. De er i den posisjonen at de kan tillate seg å være gode på det de trenger for den rollen de skal fylle. Jeg undres over på hvilket tidspunkt, eller dybdenivå, det samme bør godtas for studenter. Utsagnet «Retningslinjene kommer antakelig til å være endret før dere er ferdige», bør etter min mening etterfølges av stillhet, men følges som regel opp med «men de er som følger: (…)».

Om man mot alle odds fortsatt husker de eksakte ordene fem år senere i jobb som lege, vil få likevel la være å sjekke dem opp før behandling igangsettes. Hvilken verdi har da denne kunnskapen hatt i mellomtiden, om den ikke sikkert er gjeldende når det først blir bruk for den?

UTVIKLINGEN. Evne til kunnskapshåndtering og digitale ferdigheter er kanskje vel så viktig, om ikke viktigere, enn memorert informasjon om detaljerte anbefalinger og prosedyrer. Gode verktøy, enkle algoritmer og lett tilgjengelige oversiktsartikler finnes allerede, og forbedres stadig.

Å være rustet til å gå en hvilken som helst retning etter endt studium, vil antakelig handle mer og mer om å kunne holde tritt med utviklingen, og mindre om å kunne det meste om alt. Da kan enkelte detaljer tillate seg å bli overflødige, og mer tid og krefter brukes på å bygge opp et solid kunnskapsgrunnlag og kompetanse til å tilegne seg resten, når det trengs. Litt enklere – og kanskje enda bedre.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2017