Nasjonale tiltak er tvingende nødvendig

Det er tvingende nødvendig å iverksette nasjonale tiltak for å redusere og kvalitetssikre bruken av tvang. I den grad tvang er nødvendig, må den alltid gjennomføres på en så skånsom måte som overhodet mulig.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Kurt Lyngved, leder i NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus
Anne-Grethe Terjesen, tidligere daglig leder i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse
Espen Gade Rolland, nestleder i NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus

GJENNOM SINE artikler høsten 2016 har VG avslørt lovbrudd relatert til bruk av tvangsmidler i psykisk helsevern. Tvang er en alvorlig inngripen i et menneskes liv og kan ikke undervurderes. Tvang må alltid være det siste man tyr til når liv og helse er i fare, spesielt for mennesker som er i en sårbar situasjon som en psykisk helsesvikt representerer for mange.

Krenkelsene kan være svært nærliggende og konsekvensene av tvangsbruken kan representere store traumer i ettertid. Det er ikke alltid tvangen i seg selv som er problemet, men måten den utføres på – og ikke minst brukerens og pårørendes opplevelse av situasjonen.

Sykepleiere har et stort ansvar for å bidra til å forebygge tvangsbruk, utførelsen av tvang og ikke minst følge opp situasjonen med ettersamtaler. Både i forebyggende perspektiv, men også når det gjelder oppfølgingen av tvangsbruk, vil pårørende ofte ha en sentral rolle.

GRUNNLAGET. Bruk av tvangsmidler må alltid dokumenteres, begrunnes og utføres innenfor lovens rammer. VG fokuserer på at for mange tvangssituasjoner skjer uten at det foreligger et gyldig rettsgrunnlag. Fagmiljøene har så langt ikke klart å endre denne utviklingen, men det finnes eksempler på gode enkeltprosjekter som fokuserer på alternativer til tvang.

Avsløringene kommer ikke overraskende på oss og vi undrer oss over at dette overrasker helseministeren, ledere, politikere og byråkrater i Helse-Norge.

Pårørende og fagmiljøer har varslet fra så tidlig som på 1990-tallet, i tillegg har flere prosjekter og rapporter nasjonalt pekt på samme utfordringer, som Paulsrud-utvalget, gjennombruddsprosjektet psykiatri samt kartlegging gjennomført av SIFER i 2014. Dette uten at det har blitt tatt store nasjonale grep for å få kontroll med tvangsbruken. Men nå ser det ut til å være innenfor helseministerens prioriteringer.

LIKEVERDIGE SAMTALER. Spørsmål som reiser seg, er om opplæring innen lovverk og bruk av tvangsmidler er tilstrekkelig – kanskje ikke? Det finnes kanskje andre tilnærminger til situasjoner hvor tvang anvendes som kunne bidratt til og løst vanskelighetene på en annen måte. Er ikke tiden for lengst inne til at tradisjoners styrende holdninger over pasientens liv må erstattes av likeverdige samtaler, der brukernes perspektiver er i fokus og vi som helsepersonell i mye større grad bidrar som veiledere eller rådgivere for pasienter og pårørende.

Kanskje er det slik at endelig har brukerstemmens kraft nådd en høyde som gjør at fortellingene og erfaringene har nådd ut over institusjonenes murer og blitt hørbare.

NASJONALE TILTAK. Norsk sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus og Landsforeningen for Pårørende innen psykisk helse, mener det er tvingende nødvendig å iverksette nasjonale tiltak for å redusere og kvalitetssikre bruken av tvang. I den grad tvang er nødvendig, må den alltid gjennomføres på en så skånsom måte som overhodet mulig. Det bør gjennomføres holdningsendrende tiltak nasjonalt, tydelige føringer for tiltak som skal være prøvd før man iverksetter tvang, kunnskapsoppdatering om alternativer til tvang og bred involvering av pårørende for å forebygge og evaluere bruk av tvang. Det bør alltid gjennomføres ettersamtale med brukeren, med fokus på bearbeiding, læring og evaluering.

Sykepleiere vil ofte oppleve dilemmaer ved utøvelse av tvang, og pårørende vil kjenne på mange av de samme dilemmaene i forkant av situasjoner med tvang. Pårørende vil gjerne hjelpe og støtte sine nære, men må noen ganger bidra til tvang og kan da føle svik ovenfor personen man står nær.

Sykepleiernes oppdrag er å redde liv og bidra til å fremme helse. Respekten for menneskets autonomi er grunnleggende og uttrykkes gjennom sykepleiernes etiske retningslinjer, som skal beskytte mot krenkende handlinger som ulovlige og unødvendige rettighetsbegrensninger og tvang. Dette representerer etiske dilemmaer for mange sykepleiere i sin arbeidshverdag.

NÆRHET. Sykepleiernes kjernekompetanse i møte med mennesker i sårbare livssituasjoner omfatter ivaretakelse i et klima preget av nærhet, omsorg og varme. Dette er egenskaper det ikke snakkes mye om i offentlige dokumenter og føringer, men som pårørende ofte merker i møte med sykepleiere, hvor de opplever god støtte og medmenneskelighet.

Mange sykepleiere innehar lederfunksjoner i psykisk helsevern. Dette gir oss en unik mulighet til å endre, og til å påvirke kultur og holdninger relatert til tvangsbruk. Her må vi sammen med brukere og pårørende gjøre en innsats slik at vi utvikler og er pådrivere til metoder og tilnærminger som representerer alternativer til tvangsbruk. Tiden er overmoden for dette.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 10/2017

Powered by Labrador CMS