Når selv robuste kommuner blir for små

Forslaget om kommunal forankring av tannlegespesialister, i motsetning til legespesialister, bidrar ikke til å utvikle kvalitet. Men Venstre og KrF har fortsatt mulighet til å endre regjeringens feilgrep.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Carl Christian Blich, universitetslektor ved Seksjon for samfunnsodontologi, Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo

FØR SOMMEREN skal Stortinget ta stilling til et forslag som flytter spesialisttannhelsetjenesten til kommunene. Det finnes knapt ett faglig argument for skillet regjeringen gjør mellom tannlege- og legespesialister, men i behandlingen av Stortingsproposisjon Prop 71 L (2016-2017) kan det bli politisk flertall likevel.

Stortingsflertallet, bestående av regjerings- og støttepartiene, vedtok allerede i juni 2015 at tannhelsetjenesten skal overføres til kommunene. Svært mange stilte seg spørrende til at en tilsynelatende velfungerende helsetjeneste, på et område der folkehelsen har vist bemerkelsesverdig fremgang gjennom de siste 30 årene, skulle endres.

Regjeringens utgangspunkt var at større robuste kommuner må til for å sikre innbyggerne gode tilbud. Når kommunene slår seg sammen, kan de i tillegg få flere oppgaver.

Uten å vite hvor «robust» det nye kommunekartet ville bli, og uten å ha utredet hvilke konsekvenser en flytting fra fylke til kommune ville medføre, ble tannhelsetjenester pekt ut.

SAMARBEID. Man kan stille spørsmål om hva som er så spesielt ved vanlige tannhelsetjenester at de ikke kan forankres i kommunen, slik som alle andre primærhelsetjenester. Tannhelsetjenesten skal samarbeide med helsestasjoner, barnevern og helse- og omsorgstjenester, som alle er kommunale. Det er ikke veldig gode grunner til å se annerledes på tannhelsetjenesten. Med dagens kommunestruktur, enten regjeringens nye kart får leve videre eller ei, vil det ikke være befolkningsgrunnlag i alle landets kommuner til å ha eget tannlegekontor. Offentlig ansatte tannleger er bekymret for sterkere konkurranse om knappere økonomi i kommunene.

Bedre samarbeid med en styrket skolehelsetjeneste, og styrkede helsestasjoner, må sannsynligvis til for å nå frem til de barna som fortsatt har dårligst tannhelse. Tannhelsetjenesten alene har ikke alle svarene på hvordan dårlig tannhelse best forebygges hos den svinnende 10-prosenten av 18-åringer som i dag skiller seg negativt ut i statistikken. Disse ungdommene kan ha sammensatte utfordringer som krever bedre samhandling fra mange hold. At bidragsyterne får felles «eier», kan ikke være negativt.

Det samme kan sies om tannhelsen hos syke og pleietrengende i hjemmesykepleie og sykehjem. Det er i hverdagen, gjennom kosthold, sukkerinntak og tannpuss, at disse kan forebygge skader som de ofte er for syke til å få behandlet hos Tannhelsetjenesten.

HARMONISERING? Regjeringen omtaler lovendringene som skal til for overflyttingen som en «harmonisering». Det er imidlertid all grunn til å rette søkelyset mot disharmonien som ligger i forslaget om at spesialisttannhelsetjenesten og regionale kompetansesentra også skal bli kommunale.

Tannlegespesialistene utgjør cirka ti prosent av Norges tannleger. De fleste driver i privat virksomhet, og offentlig finansiering skjer i begrenset grad hvis vi ser bort ifra kjeveortopedene (reguleringstannleger). Den faglige begrunnelsen som regjeringen bruker for å forankre disse i kommunene, er uvanlig svak.

KORTSLUTNING. Om de regionale kompetansesentrene heter det: «Tannlegene ved sentrene vil stort sett samarbeide med offentlig ansatte tannleger, og da vil det være en fordel at de har samme arbeidsgiver».

Dette er en kortsluttet argumentasjon. Kommunalt ansatte spesialister ved kompetansesenteret i Bergen kommune kommer aldri til å få samme arbeidsgiver som de kommunalt ansatte allmenntannlegene på hele Vestlandet.

Departementet finner det videre «krevende» å gå opp en ny forvaltningsmessig grense som skiller allmenntannlegene og spesialistmiljøene. Dette er også en dårlig begrunnelse, når økt kvalitet på tjenestetilbudet og «harmonisering» er målet.

SAMORDNINGSANSVAR. Det vil derimot bli svært krevende for en kommune som Arendal, å skulle eie og drifte et regionalt spesialistkompetansesenter, der den relativt lille kommunen må avtale med alle andre kommuner i Aust- og Vest Agder, samt Telemark og Buskerud, om henvisninger til senteret. Hva om Hjartdal eller Tinn kommune, i likhet med flere andre, velger å henvise til Oslo?

Ansvaret for samordning må skje regionalt, ikke lokalt. Hvis ikke, risikerer Stortinget å motarbeide sine egne distriktspolitiske målsettinger som faktisk lå bak opprettelsen av regionale odontologiske kompetansesentre.

Les også: Pasientene betaler prisen

FEILGREP. Den bedrede tannhelsen gjør at befolkningsgrunnlaget for tannlegespesialister og regionale kompetansesentre i fremtiden må være stort nok til å opprettholde kompetansen. Dette er tvingende nødvendig for kvaliteten, og også dette fordrer at driftsansvaret legges regionalt. Forslaget om kommunal forankring av tannlegespesialister, i motsetning til legespesialister, bidrar ikke til å utvikle kvalitet.

Samarbeidspartiene, Venstre og KrF, har fortsatt mulighet til å endre det mest åpenbare feilgrepet fra regjeringen. Eksempelet Arendal burde tale for seg.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er også privatpraktiserende tannlege i Oslo. Han har vært president i Den norske tannlegeforening (2000–05), bystyremedlem for Høyre og medforfatter av Helsedirektoratets veileder: «God klinisk praksis i Tannhelsetjenesten – en veileder i nødvendig tannbehandling».

Powered by Labrador CMS