Klarer regjeringen å forbedre illusjonen om varslervernet?

Innlegg: Gjertrud Hannasvik, sykepleier og varsler. Tidligere ansatt ved kirurgisk avdeling, Bærum Sykehus

FOR Å forbedre varslervernet, har regjeringen opprettet et ekspertutvalg som skal vurdere varslingsreglene. Alle parter i arbeidslivet er representert: Majoriteten er advokater og forskere, kun én har hatt skoen på.

Formålet med varslingsreglene er å beskytte arbeidstakere som sier ifra om kritikkverdige forhold i virksomheter. I mandatet står det at arbeidsgiver har krav på en viss lojalitet fra ansatte, og at hensynet til arbeidsgiver skal ivaretas. Her datt jeg av stolen.

Regjeringens føringer for norsk varsling er tvetydige. Arbeidstakere skal følgelig være lojale overfor arbeidsgivers legitime interesser. Men varsling handler om lovbrudd og kritikkverdige forhold, ikke legitime interesser.

Ekspertutvalget skal innhente erfaringer fra alle parter ved varsling. Dersom utvalget spør Vestre Viken, vil de trolig fortsatt hevde at et pasientbrev avdekket ventelistesaken, ikke en varsler. Hvordan har utvalget tenkt å vekte sprikende «erfaringer»? Hvem får definere virkeligheten om varslervernet?

MAKTSKJEVHETEN. Jeg opplevde varsling som en oppvisning i definisjonsmakt; en overveldende og knusende maktskjevhet. Det er skuffende at regjeringen ikke har et eneste tydelig standpunkt til ukultur, urett, korrupsjon, maktovergrep, fryktkultur og pasientsikkerhet. Det kan hende at varsling er ytringsfrihet, men det er veldig mye mer: Et google-søk på fryktkultur gir 16.000 treff. Varslervern gir 4400 treff. Hva med varslingsplikten, forresten? Er plikt til å varsle, fortsatt frihet til å ytre?

Les også: Uklarhet om varslingsplikt?

Varsling må være noe helt annet for politikere enn for varslere. Varsling er så samfunnsmessig kontroversielt at det er en trussel mot grunnleggende menneskerettigheter. Varsling mangler både politisk legitimitet og sosial/samfunnsmessig aksept. Helt uavhengig av hederlige saker utsettes varslere for usynlige, subtile og sofistikerte mekanismer på tvers av sosiale arenaer. For meg er varsling verken arbeidsrett eller ytringsfrihet.

KAMPEN MOT GOLIAT. Regjeringen mener at arbeidsgivere skal være i stand til å ivareta varslere som har eksponert deres urett. Det er dønn naivt og kommer ikke til å skje. Varsleren henvises til det fantastiske «vernet», som i realiteten er et ensomt privatrettslig oppgjør mot Goliat, med svært usikre utsikter. Partene i arbeidslivet må nemlig løse sine konflikter selv, det kalles; «privatrettslig selvreguleringsmekanisme». Arbeidsgivere sitter med bukten og begge endene, og blir sjelden ansvarliggjort. I tillegg har de maktkamerater som beskytter, premierer og forfremmer dem.

Fra et varslerperspektiv er det god grunn til å spørre: Hvem i huleste skal gidde å utsette seg for dette?

ILLUSJONEN. Å redde liv, er ikke ytringsfrihet, det er en etisk utfordring. Varsling er en mellommenneskelig gjensidig forpliktelse om å stille opp for hverandre; enten man redder liv på motorveien eller varsler. En eller flere ganger gjennom livet, hviler vår skjebne i andres hender. På ett eller annet tidspunkt trenger vi alle et modig hjelpsomt medmenneske. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å ha.

Varslervern er en ren illusjon. Når realiteten er stikk motsatt, er det en farlig villedelse. Varslere eksponerer seg for potensiell større urett enn mange av forholdene det varsles om. Men varslervelferd står neppe i listen over kritikkverdig forhold. Det finnes ingen tilsvarende mekanismer overfor varslere som trenger hjelp. Varslere må redde seg selv.

RISIKOEN. Det er viktig å formidle at jeg ville ha gjort det igjen. Etter syv år er mitt viktigste budskap at fremtidige varslere først må vurdere risikoen. Det er like viktig som at de varsler. Det er ikke fair om man ikke gis mulighet til å vurdere egen situasjon og kapasitet mot kjent risiko. Politiets Fellesforbund fraråder sine medlemmer å varsle; et «to the point»-standpunkt fra en organisasjon som tar sine medlemmer 100 prosent på alvor.

Jeg er bekymret for et samfunn uten modige røster. På den annen side skal ingen forledes til å ta et så kostbart samfunnsansvar, i statens ærend, uten å vite hva det innebærer. Det er kritikkverdig at staten pålegger borgere å varsle, med lovnad om vern, uten å tilby en i nærheten proporsjonal ivaretakelse.

Jeg tror ikke jeg kunne ha gjort så mye annerledes, men med alt jeg vet i dag, ville jeg ha forberedt meg bedre og tenkt og tenkt mer på egen strategi: Kartlagt risiko, vurdert alle muligheter og fremgangsmåter, søkt juridisk støtte fra start. Skal varsling være forsvarlig, må varslere være betydelig strategisk på egne vegne for å ivareta egne behov og sikre sine rettigheter!

Oppgitte interessekonflikter: Gjertrud Hannasvik ble varsler da hun i januar 2010 kontaktet myndighetene om venteliste-saken ved Sykehuset Asker og Bærum. Senere ble hun tildelt Kreftomsorgsprisen.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2017