Når helsetjenesten er visjonær

LEGELIV-KOMMENTAREN: Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT

Har du kommet over #realisticmedicine på nettet? Det er nevnt i ufattelige ti millioner tweets. Starten var et brev som gikk ut til alle skotske leger på nyåret i fjor. Avsenderen var landets Chief Medical Officer, Dr. Catherine Calderwood, som gjerne nevner at hun også er praktiserende gynekolog. Brevet var innledningen til hennes første årsrapport, den som oppsummerer fakta om nasjonens helse og ikke akkurat lager storm på nettet.

Calderwood åpner med å anerkjenne de daglige utfordringene og slitet som landets leger står i over tid. Samtidig peker hun på det spesielle og meningsfulle legerollen har å gi. De medisinske mulighetene overgår imidlertid tilgjengelige ressurser, der som her.

REALISTISK MEDISIN. I stedet for å gi mange såkalte evidensbaserte pålegg og råd, stiller landets fremste lege en rekke spørsmål til kollegene sine:

∙ Kan vi endre vår praksis slik at vi får til samvalg?
∙ Kan vi skape en behandling som er personfokusert?
∙ Kan vi redusere uønskede hendelser og bortkastet tid og ressurser?
∙ Kan vi redusere unødvendig variasjon i klinisk praksis og resultater?
∙ Kan vi håndtere risiko bedre?
∙ Kan vi bli forbedringsagenter og innovatører?

Dr. Calderwood gir tematikken et navn: «Realistic Medicine». Hun utdyper noe hva hun etterspør, men ber først og fremst om innspill. Samtalen har siden gått i sosiale medier. Både hennes epost, telefonnummer og en kort spørreundersøkelse ble i tillegg lansert. Spørsmålene nådde naturligvis annet helsepersonell, forskere, byråkrater, politikere og pasientgrupper. De ble invitert med. De gikk viralt og engasjerte folk globalt.

TILLIT. Calderwood dro også ut av kontoret og maktens korridorer. Det var slik jeg fikk vite om brevet, på en konferanse i nord i fjor, og slik jeg fikk et inntrykk av hvem hun er. «Sjeflegen» fremstår som en trygg og velformulert småbarnsmor. En som troverdig formidler at hun vil pasientene og helsepersonells beste. En skikkelig flink kollega, altså – en som man tror har kjennskap til ens egen verden. Ut ifra hennes eget liv og ved hjelp av tillitsfull relasjonsbygging, har hun tent lys.

Det er nok av mennesker som er redd for å bli blendet av slikt, og som er kritisk til nye påfunn. Ordet realistisk er sånn sett godt. Initiativet synes imidlertid friskt og fascinerende nok til å sette selv skeptiske sinn i sving. En slik boost av energi ligner lys og varme om våren – det som får tørre frø til å spire, lukkede knopper til å briste og folk og lettskremt fugl til å bygge og kvitre.

Realistic Medicine har til og med holdt seg levende gjennom nok en vinter. Så det var først i år at nysgjerrigheten min ble vekket for alvor. Jeg fant at Calderwood leverer igjen. Årsrapporten heter i år Realising Realistic Medicine. Denne gangen bygger hun på svar fra den omfangsrike samtalen.

VEIEN VIDERE. Forankret i lokale eksempler og navngitte mennesker finner vi drøftinger av temaer, som tverrfaglig samarbeid og hensiktsmessige lege-/pasient- og lederroller. Hun lanserer dessuten fire ord for veien videre: «Communicate; Connect; Collaborate; Culture». De finner jeg igjen her hjemme – i en sentral folkehelsedel i den store Groruddal-satsingen.

∙ Culture: I Groruddalen satses det på sunne aktiviteter ved å lette tilgjengeligheten til stedets natur, men det er like sentralt å skape møteplasser som bygger trygge fellesskap og lokal kultur. Det er helsefremmende at folk i fargerike naboskap knyttes sammen med en slags stedlig identitet.

∙ Communicate. – Snakk sammen, skap sammen! Dette er overskriften på den stilige animasjonen fra prosjektet. Det er mye annet nyttig fra satsingen på nettet også. Men å legge ut der, holder det?

∙ Connect, sier skottene. Det som er viktigst lokalt, kan være forskjellig fra det man ser og teller opp sentralt. Dessuten: Alt skjer lokalt – både i byen og mer ruralt. Selv i Groruddalen må man aktivt knytte kontakter. Et flott stykke arbeid på et godt beskrevet sted kan få betydning nasjonalt – ja, til og med globalt – om man får med seg større sosiale nettverk.

∙ Collaborate. I eksempelet fra Skottland – og Groruddalen – er ikke resultatet revolusjon, men mer et løft for lokale muligheter og stolthet over å være med der det skjer. Den skotske prosessen bæres dessuten av nasjonale strukturer som håndterer toveiskommunikasjon og stedegen informasjon.

Den utpekte lederens eksempel er å lytte og være nær slik at hun kan løfte tematikk som meddeles fra folk der pasientmøtene er. Sammen gjør de at hele tjenesten er visjonær.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 09/2017