Hva skjer når man mister sin identitet?

Innlegg: Dag Coucheron, psykiater, psykoanalytiker og tidligere overlege, veileder i psykoterapi

SUMMEN AV ens personlige egenskaper som danner ens selvbilde eller selvoppfatning, kan muligens være en definisjon på ordet identitet. Verdien av dette selvbildet, denne identiteten, kan i mange tilfeller overgå selvoppholdelsesdriften, slik den for eksempel viser seg hos dem som ofrer livet for sin tro.

Identitet er en meget sterk kraft, og så sterk at den ofte forsvares med en kraft som ikke sjelden er vanskelig å forstå for de fleste mennesker. I våre dager går tusenvis av mennesker heller i døden for sin tro enn å oppgi sin religion, slik for eksempel ISIS krever.

TRYGGHET. Noe av det mest skremmende i et normalt menneskeliv er å miste sin identitet, miste sin egenverd, miste «seg selv».

Like nødvendig er identitetsopplevelsen for å kunne orientere seg i verdenen – og finne et fellesskap. Det kan kalles en slags kollektiv identitet: «Jeg er norsk» eller «vi i Rosenborg» eller «vi kristne» eller «vi muslimer» er eksempler på denne kollektive identitetsfølelsen. Å være en del av flokken, en del av en nasjon, en tro, en språkgruppe eller et kontinent, kan alle gi et verdifullt tilskudd til selvfølelsen, tryggheten og tilhørigheten.

Å VÆRE NOE. Så rart det enn kan høres, er identitetsopplevelsen ikke alltid knyttet til noe positivt. Å være narkoman, kan også være noe verdifullt for den enkelte når alternativet er «ikke å være noen ting». Da blir man «ingen»: Jeg-et oppløses, fragmenteres, og bitene sklir fra hverandre. En måte å dø på?

Det å være «psykiatrisk pasient» kan også være noe positivt for den enkelte. Da er man i alle fall noe.

HIERARKIET. Lignende følelser kan tilknyttes psykiatriens diagnosesystem: Det er bedre å være «psykosen på tre-ern enn ingenting».

Også i psykiatrien hersker det et slags hierarki. Det er finere å være en «Asperger» enn en «pedofil», for eksempel. Å klistre en slags merkelapp på pasientene gir alle impliserte en følelse av trygghet. Pasienten og legen/psykologen tror at han/hun vet noe viktig om vedkommende. Pressen tror det samme, myndighetene klarer også å forholde seg til noe de ikke forstår seg på – og alle ser ut til å dilte etter keiseren i hans nye klær.

FORENKLINGEN. Dette kan være noen av grunnene til at diagnosesystemet i psykiatrien har blitt så populært. Antakelig skyldes det et svært så menneskelig ønske om å gjøre det kompliserte enkelt, både for legene, pasientene, media og domstolene. At man glemmer bort at det finnes et individ bak hver enkelt av diagnosene, er praktisk. Det blir enkelt på den måten. Man kan bare slå opp i en bok. Der finner man ikke bare en diagnose som man tror passer, men også hvilket giftstoff man kan bruke for å «hjelpe» den syke. Enkelt og greit.

At diagnosesystemet både er upresist og består av mer eller mindre tilfeldig synsing, glemmes. Fordi det er så lett å forholde seg til. Dessuten spares en for bryet med å prøve å forstå vedkommende. Dette krever nemlig sin mann eller kvinne. Dessuten er det kostnadsineffektivt. Eller ikke kostnadseffektivt. Denne uttrykksmåten er kanskje lettere å forholde seg til?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2017