Aggressiv medisinsk planlegging

JOBB-KOMMENTAREN: Baard-Christian Schem, fagdirektør i Helse Vest RHF og leder av Bestillinsgforum

VI HAR EN høylytt debatt gående om hvordan vi skal måle ventetider og holde oversikt over mennesker som venter på hjelp i spesialisthelsetjenesten. Mye av diskusjonen dreier seg om man skal gi henviste pasienter rett og tidsfrist til start av videre utredning, eller til start av behandling, og om vi kamuflerer den tiden som går fra pasientens frist er oppfylt til behandling starter.

Dette er viktig nok, men alene er en slik debatt etter mitt syn et sidespor.

SAMVALG. Basert på medisinsk logikk er det ønskelig at det store flertallet får frist til utredning. Start av elektiv behandling forutsetter en diagnose og en tilstrekkelig kartlegging av tilstanden til å vite hva som isolert sett er rett behandling for denne. Men man må også ha oversikt over pasientens andre medisinske tilstander og mentale status, både for å ta endelig stilling til anbefalt behandling, og hvor denne kan utføres.

Den informerte pasient skal også kunne samtykke etter en prosess som ofte skal skje ved samvalg.

AGGRESSIV PLANLEGGING. Å tro at dette mer enn unntaksvis skal kunne gjennomføres i løpet av en vurderingsperiode på ti virkedager, er naivt. Alternativet er å gi pasienten juridisk rett og frist til en gitt behandling før man vet at denne er den riktige, og om pasienten vil samtykke. Dette vil jeg motsette meg hvis jeg er pasient. Jeg vil være uavklart inntil jeg er ferdig utredet og har tatt stilling til den behandlingen jeg så blir anbefalt.

Men jeg ønsker at prosessen skal gå raskt, uten ekstra oppmøter med tilhørende utsettelser fordi planlegging og forberedelse er mangelfull. Jeg ønsker derfor å innføre et nytt begrep: «Aggressiv medisinsk planlegging», der vi bruker all den informasjon vi allerede har og i økende grad får tilgang til om den enkelte pasient, slik at alt er forberedt og på plass når pasienten møter opp.

JOURNALEN. I mine første år som spesialist var det en kontinuerlig plage at jeg stadig ble avbrutt av personsøkeren, med spørsmål fra kolleger om hva som skulle gjøres med pasienter jeg hadde vurdert eller behandlet. Langsomt gikk det opp for meg at jeg ved vurdering av henvisninger, og ved kontakter med mine pasienter, helt systematisk kunne skrive inn i journalen min vurdering og en plan for videre opplegg.

Vurderingen kunne – som før – ta lang tid, men når den var gjort, gikk det meget raskt å få dette skrevet ned mens min inkontinente hukommelse fortsatt hadde informasjonen intakt.

FÆRRE AVBRYTELSER. Antallet avbrytelser falt nærmest til null. Ordningen var meget tidsbesparende for meg, som dessuten slapp å grave fortvilet i hukommelsen når jeg for eksempel ble spurt om vurderinger av henvisninger som var gjort dager eller uker tidligere.

Hvis jeg visste at det ville bli behov for å innhente informasjon eller rekvirere supplerende undersøkelser, var det samlet sett langt mer tidsbesparende å gjøre dette sammen med vurderingen, i stedet for å bare skyve arbeidet og problemene over på neste ledd i pasientforløpet.

SAMLET TIDSBRUK. Jeg har også vært på «mottakersiden»: Når pasienten på poliklinikken var ukjent for meg, men en erfaren kollega i et strukturert notat hadde dokumentert de sentrale fakta, sin vurdering og en behandlingsplan, og at alt som trengtes for øvrig var rekvirert og på plass, kunne jeg med en gang gå til det som var det vesentlige for pasienten. Spart tid for meg, men ikke minst: Spart tid og fravær av frustrasjon for pasienten, som opplevde det som ekstremt tillitvekkende at det åpenbart fantes en gjennomtenkt plan når de møtte opp.

Det tar klart lengre tid å vurdere henvisninger når man skal drive aggressiv planlegging. Men man sparer kolleger av ulike profesjoner, pasienter og pårørende for store mengder plunder og heft i det videre forløp. Argumentet om at «vi har ikke tid», er feil: Samlet tidsbruk for både fagfolk og pasienter øker når uavklarte problemer og rekvirering av nødvendige forberedelser og undersøkelser skyves ut i tid, i stedet for å tas tak i tidlig og planlagt.

PLUNDERFRI TJENESTE? Vi mangler fortsatt perfekte planleggingsverktøy i den elektroniske journalen, men man kommer langt med et strukturert og «kulepunktert» planleggingsnotat. Ønsket om det perfekte system må ikke utsette forbedringer som er fullt mulige her og nå.

Med interaktive henvisninger fra fastleger, innsyn på tvers av journalsystemer mellom ulike sykehus, konsolidering av databaser med all bildediagnostikk i hver region – noe som alt finnes eller er på vei inn –blir tilgangen til nødvendig informasjon for å kunne gjennomføre aggressiv medisinsk planlegging, enda bedre. Det er ingen grunn til å vente med dette hvis vi skal skape pasientens plunderfrie helsetjeneste.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2017. I denne utgaven vikarierer Baard-Christian Schem for sin kollega Hilde Brit Christansen