Nullvisjonen for selvmord – en farlig illusjon

Ja, helseminister Bent Høie: Dersom vi skal få ned tvang, trenger vi en modig ledelse. Som også erkjenner koblingen mellom selvmordsfrykt og tvang.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Marianne Mjaaland, psykiater og forfatter

AMBISJONEN OM redusert tvang i psykisk helsevern deler vi, helseminister Bent Høie. Selvmordsfrykten vegrer du deg imidlertid mot å adressere. Det er forståelig. Koblingen er ubehagelig. Men hvis du vil forstå den virkeligheten vi klinikere befinner oss i og endrer vår tvangspraksis, er dette kjernen.

Egentlig burde det ha vært tilstrekkelig å formane oss om å følge loven. For loven om psykisk helsevern presiserer at selvmordsfare aldri er mer enn et tilleggskriterium. Hovedkriteriet er og blir psykose. Selvmordsfare alene kan altså ikke lovlig sett begrunne tvang.

UTFORDRINGEN. Samtidig er det en sterk forventning, slik helseministeren også presiserer, at antallet selvmord skal ned. Det ønsker vi alle. Hvert selvmord er en ulykke for den det gjelder – og dem rundt. Og denne føringen er det vi i psykisk helsevern som har fått i samfunnsoppdrag å innfri.

Utfordringen tar vi alvorlig. Daglig foretar vi selvmordsrisikovurderinger ved det minste varsel. Problemet er at våre vurderinger har så dårlig treffsikkerhet. Mens varslene myldrer. De aller fleste varsler blir (heldigvis) aldri til noe mer. Men hvilke, kan vi ikke vite. Det er bare i etterpåklokskapens lys, når et av de relativt sett sjeldne selvmordene har inntruffet og helsemyndighetene skal gjennomføre sine granskninger, at varselsignalene blinker overtydelige. Å spå i fremtiden, er så mye vanskeligere. Det er faktisk nærmest umulig.

ANSVARET. Det er her klinikeres «fantasifulle» tolkninger kommer inn. I møte med hver enkelt pasient som varsler selvmord, står vi alltid alene, med ansvaret og med frykten. Der og da overstyres fort myndighetenes føringer om mindre tvang. Ja, vi overstyrer også lovens bokstav. Vi forsøker å begrunne mistanke om en psykose som vi vet ikke foreligger, slik at vi «nesten» lovlig kan anvende tvang.

Og hadde dette ført til en massiv reduksjon av selvmord ville det kanskje vært verdt det? Problemet er at med risikovurderingenes manglende treffsikkerhet måtte vi kanskje ha sperret inne 25.000 for hver enkelt vi kunne ha reddet. Våre «fantasifulle» tolkninger holder daglig mennesker innlagt mot sin vilje, mens sjansen for at vi faktisk redder noen fra selvmord, er mikroskopisk.

NULLVISJONEN. I tillegg kommer at hver tvangsinnleggelse ikke bare krenker pasientenes menneskeverd og autonomi. Den hindrer dem også i egen recovery-prosess. Hver tvangsinnleggelse er et helsemessig «set back», slik mennesker som har vært utsatt for tvangstiltak av ulike slag stadig vitner om. Derfor tjener det deg til ære at du lytter til brukerne og pasientene i denne saken, Bent Høie.

Men vi ber deg også lytte til oss helsepersonell. For frykten for selvmordet er gjennomgripende. Den begynner med en nullvisjon for selvmord som er helt illusorisk. Ja, for de mest kompliserte recovery-prosessene er myndighetenes anbefaling tvert imot økt toleranse for selvmordsrisiko. Hvordan kan de samme myndighetene da tviholde på nullvisjonen? Det vitner om en manglende erkjennelse av livets og psykiatriens realiteter. Like lite som døden kan utryddes, kan selvmordet utryddes. Og vi holder oss vel tross alt ikke med en nullvisjon for død i samfunnet vårt?

FRYKTEN. Nullvisjonen skaper doble standarder og en frykt som sprer seg fra helsevesenets øverste ledelse, sildrer ned gjennom ledelseslagene til den treffer oss frontsoldater. Derfor tøyer vi lovens kriterier. Derfor benytter vi illegitim og skadelig tvang.

Ja, Bent Høie, skal vi få til reduksjon av tvang, trenger vi god ledelse. Vi trenger en ledelse som erkjenner både vår og våre pasienters virkelighet. Som gir oss ryggdekning i de vanskelige avgjørelsene. Som våger å ta sjansen på tilfriskning og liv, i stedet for en skinn-gardering mot død. Bare slik kan vi redusere tvang. Og trolig også redusere selvmord. For trygghet i alle ledd er den beste støtten en selvmordstruet pasient kan få.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har nylig utgitt boken «Tvang og tvil. En innsideberetning fra norsk psykiatri».

Powered by Labrador CMS