På skraphaugen

For å få ned bruken av tvang, må vi kaste gammeldagse holdninger på skraphaugen.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Bent Høie (H), helse- og omsorgsminister

I EN KRONIKK i Dagens Medisin (7/2017) skriver Marianne Mjaaland mye klokt om tvang. Hun spør om vi skal gjøre en deal: En deal om å kaste beltesengene på skraphaugen og skrote nullvisjonen for selvmord for deretter å arbeide hardt for å begrense både tvang og selvmord – fra hvert vårt ståsted.

Jeg vil gjerne jobbe hardt sammen med Mjaaland og andre fagfolk. Det er for mye bruk av tvang og feil bruk av tvang i den norske helsetjenesten. For å gjøre noe med dette, må vi endre holdninger, lovverk, rapportering og lederskap.

ENDRE HOLDNINGER. Det er først og fremst gammeldagse holdninger og gammeldagse måter å arbeide på, vi må kaste på skraphaugen. Mjaaland peker i grunnen på det selv. Hun forteller om at hun jobbet på et sykehus med to akuttposter. Ved den ene posten ble pasienter som drev med selvskading, nesten alltid lagt i belter. På den andre posten ble de samme pasientene nesten aldri lagt i belter. Dette viser hvor viktig holdninger og bevissthet om tvang er. Ved Lovisenberg sykehus i Oslo reduserte de bruken av belter med 80 prosent ved å endre måten å jobbe på. Klinikksjef Martin Veland sier det slik: «Vi har de samme pasientene som tidligere. Det er vi som jobber her, som har endret oss».

Sykehusene må heve bevisstheten og kompetansen om bruk av tvang. Derfor har vi nå pålagt dem å ha dialogmøter med pasienter og brukere som har opplevd bruk av tvang.

ENDRE LOVVERK. Vi har styrket pasientenes rett til å bli hørt og rett til å ta avgjørelser om egen behandling i loven om psykisk helsevern. Endringene, som trer i kraft i år, innebærer at behandlere må vente lenger før de starter tvangsmedisinering og at pasienter som er samtykkekompetente, får rett til å nekte behandling. Pasientene får fri rettshjelp hvis de vil klage på vedtak om tvangsmedisinering eller tvangsernæring.

Med lovendringene får pasientene også lovfestet rett til å evaluere bruken av tvang i etterkant. Det vil gi sykehuset innsyn i hvordan tvangsbruken oppleves, og pasienten en mulighet til å gi råd om hvordan tvang kan utøves mest mulig skånsomt.

Vi har også oppnevnt et utvalg som skal se på tvangsregelverket i hele helse- og omsorgstjenesten. Dagens regelverk er spredt over fire ulike lover og gjelder ulike diagnoser og ulike pasienter. For å få mindre og riktigere bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten må vi fornye og forbedre regelverket.

ENDRE RAPPORTERING. I fjor avslørte VG at rapporteringen av tvang er mangelfull og at mange tvangsvedtak blir gjort på tvilsomt eller feil grunnlag. Dette er journalistikk på sitt aller beste. VG har dokumentert at vi har hatt for liten styring med den kraftigste formen for maktbruk som finnes overfor alvorlig syke mennesker. Avsløringene har ført til oppmerksomhet og debatt om bruk av tvang. Denne åpenheten er viktig. Er det noen del av den norske helsetjenesten der det har vært for mye taushet og for liten åpenhet, er det nettopp psykisk helsevern. Dette er trolig en av årsakene til at vi ikke har lyktes med å få ned bruken av tvang.

Skal vi lykkes med dette, må vi ha dokumentasjon av omfanget. Vi har derfor krevd korrekt rapportering om all bruk av tvang fra alle sykehus. Vi har etablert kvalitetsindikatorer for bruk av tvang som gjør det mulig å følge utviklingen over tid. Vi har også styrket oppfølgingen av kontrollkommisjonene for å sikre pasientenes rettssikkerhet og medbestemmelse.

ENDRE LEDERSKAP. Jeg vet at mange flinke fagfolk i helsetjenesten har opplevd søkelyset på tvang som kritikk av jobben de gjør. Men dette er ingen kritikk av dyktige behandlere og pleiere som strekker seg langt og lenger enn langt for å gi syke mennesker så god behandling som mulig. Kritikken av tvangsbruk i helsetjenesten er en kritikk som rammer lederne – meg inkludert.

Det er vi ledere som har ansvaret for å få ned bruken av tvang og sørge for måter å jobbe på som fører til mindre tvangsbruk. Dette har jeg tatt opp med lederne i de regionale helseforetakene. Jeg skal ta mitt ansvar, og jeg forventer at andre ledere i helsetjenesten tar sitt.

TRAUMATISK FOR NOEN. Alle er enige om at bruken av tvang må ned. De fleste mener også at det noen ganger er riktig å bruke tvang. I boka «I morgen var jeg alltid en løve», skriver Arnhild Lauveng at hun ikke hadde ikke vært i live hvis det ikke hadde vært lov å bruke tvang i psykisk helsevern. Hun skriver at det viktigste er hvordan tvangen blir utøvd: «Jeg vet at tvang uten respekt og omtanke kan gjøre stor og varig skade, for jeg har opplevd det, og kjenner ettervirkningene ennå. Og jeg vet at det er mulig å gjennomføre tvang med respekt».

Jeg kjenner til sykehus som har kastet ut beltesengene, og som greier seg fint uten. Det er bra. For mange pasienter som er i ferd med å skade seg selv eller andre, kan det være bedre å bli holdt fast av mennesker enn av belter. Men slik er det ikke for alle. For noen pasienter som har opplevd overgrep, kan det oppleves mer traumatisk å bli holdt fast av mennesker enn av belter.

HAR VI EN DEAL? Rundt 500 personer tar sitt eget liv her i landet hvert eneste år. Hvert eneste av disse dødsfallene er en tragedie, både for dem som opplevde livet så vondt at de valgte å forlate det, og for deres pårørende. Derfor skal det fortsatt være et mål å få ned antallet selvmord.

Helsetjenestens viktigste oppgave er å lindre smerte og redde liv. Noen få ganger ved å bruke tvang. De aller fleste ganger uten. Dette skal vi jobbe for – fra hvert vårt ståsted.

Kjære Marianne Mjaaland. Kjære alle dere som gjør en viktig jobb i psykisk helsevern. Jeg håper vi har en deal.

Powered by Labrador CMS