Kunnskapsformidling med utestemme

Kronikk: Eskil Skjeldal, seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

DET VAR EN besynderlig opplevelse å være vitne til debatten om kunnskapsgrunnlaget for behandling med eller uten bruk av psykofarmaka, på Litteraturhuset i Oslo 8. februar. Konferansen var arrangert av Stiftelsen Humania og Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp.

Jeg jobber ved et kompetansesenter. Vi skal ha kunnskap om hva som rører seg blant brukere og pårørende på psykisk helse og rus-feltet, både på individnivå, men også på et større organisatorisk nivå. Her er alltid diskusjonen om hva som er god behandling i et brukerperspektiv, i spill. En diskusjon om kunnskapsgrunnlaget for behandling både med og uten psykofarmaka er svært interessant, også for vårt senter.

TRE META-REFLEKSJONER. Det var derfor store forventninger om at jeg etter denne kvelden ville være mer og bedre opplyst, ikke mindre. Håpet var at vi alle skulle få en bedre innsikt i om psykofarmaka har, eller ikke har, den effekten den annonseres med, hvorfor eller hvorfor ikke den har det – og hva som dermed bør legge et godt kunnskapsgrunnlag for fremtidens tjenestetilbud.

Et slikt kunnskapsløft kom ikke.

Jeg vet ikke om det skyldtes at jeg hadde for høye forventninger, eller om de som sto på scenen, ikke var nyanserte nok. Vi fikk uhyre sterke meninger for og imot psykofarmaka, og vi fikk nok av forskningsresultater som støttet opp om den sterke meningen til hver enkelt innleder. Men det jeg egentlig satt igjen med, var ikke mer kunnskap om effekt av behandling med eller uten psykofarmaka. Det jeg satt igjen med, var tre meta-refleksjoner på debatten. Jeg tror de tre henger nøye sammen. Uansett forteller de mer om selve debattformen enn innholdet debatten var ment å belyse.

1) KUNNSKAP ER VANSKELIG. Statistikk er bruddstykker av virkeligheten. Statistikk kan brukes og misbrukes, uansett forskningsfelt. Alle de fire innlederne brukte enormt med tid og retorisk kraft for å belegge eget ståsted. Det er mulig dette ga mening for dem da de forberedte seg på denne debatten. Men hadde de tenkt grundig nok igjennom hva slags effekt måten de la frem sine resultater på, hadde på tilhørerne? Hvorfor la de ikke frem det vitenskapsteoretiske grunnlaget for hvordan de hadde funnet frem til alle disse tallene som svevde gjennom rommet? Det eneste jeg fikk med meg, etter hvert, var fire menn som la frem premisser som støttet opp om konklusjonene sine. Forskningsresultater ble brukt som både rambukk og våpen, for å slå ned og bryte inn gjennom «fiendens» virkelighetsmur. Om vi så på kvelden samlet sett, var det tydeligst å se parallellene mellom de fire, ikke forskjellene:

- Alle brukte statistikk og forskningsresultater kun for å støtte opp om egne konklusjoner.

- Ingen kritiserte sin egen forskning, ingen satte spørsmålstegn ved egen måte å bruke statistikk på eller fortalte oss noe om deres egne blindsoner, som kunnskapssamlere.

- Ingen av dem ga motparten rett i noe som helst.

- Det virket som om de fire innlederne systematisk sensurerte det som virkelig kjennetegner akademiske diskusjoner: Evnen til å nyansere og stille kritiske spørsmål til eget ståsted.

2) OVERLATT TIL OSS SELV. For dem av oss som kom til debatten med et sterkt håp om å få hjelp til å forstå litt mer, litt bedre, var dette en kveld uten håp.

Såpass skjønte jeg: Det er mulig å finne kunnskap som peker i vidt forskjellige retninger. Jeg må altså selv finne hvilken kunnskap jeg skal stole mest på, i mitt daglige arbeid. Og i den prosessen velger jeg å lytte til dem som selv har følt både medisiner og medisinfri behandling på kroppen: Brukeren. Men brukeren var ikke til stede, som innleder.

3) UTESTEMME. Ikke stol mest på dem som roper høyest! Sannheten er oftest et sted midt imellom de sterkeste meningene. Jeg savnet en større bredde blant innlederne: Jeg er helt sikker på at det finnes noen som har erfart bedring, med og uten psykofarmaka på kroppen, ja, kanskje til og med i en og samme person? Han/hun ville jeg ha lyttet til. Virkelighetsnære refleksjoner og erfaringer fra mennesker som selv har erfart behandling både med og uten medisiner, ville ha gitt tilhørerne langt mer enn kasting av forskningsresultater mellom menn med sterke meninger.

Til slutt minner jeg om filosofen Arne Næss sine seks normer for saklig meningsutveksling. De har i alle år vært pensum på ex. Phil. Det er en god grunn til det: Disse normene advarer mot tendensiøse fremstillinger i meningsutvekslingen.

For om du ikke gjør motparten så god som overhodet mulig, blir heller ikke den påfølgende diskusjonen særlig god. Det er synd, for debatten om medisinfrie behandlingstilbud er den viktigste debatten i norsk psykiatri i etterkrigstid.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2017