Hvem avsporer debatten?

Den virkelige avsporingen er når man med åpne øyne velger å gå på akkord med helsetjenestens etablerte verdigrunnlag – og samtidig foretar en trippel faglig saltomortale for å få terrenget til å stemme med kartet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Jon Magnussen, professor i helseøkonomi ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU

JEG HAR kritisert utspillet fra Legeforeningen og Sykepleierforbundet om «diskriminering av helsesektoren». Jeg har ikke kritisert bruk av samfunnsøkonomiske analyser.

Erland Skogli, partner i Menon, mener allikevel at jeg avsporer debatten. Mon det.

1) «(Vi) ser ingen grunn til å bryte med verdigrunnlaget».

Her er verdigrunnlaget, slik det beskrives i blant annet prioriteringsmeldingen: «Respekten for den enkelte pasient og brukers liv, integritet og menneskeverd er et viktig mål i helsetjenesten. Menneskeverdet er til stede i kraft av at man er menneske, og ikke ut fra det man har gjort seg fortjent til. Departementet mener at å vektlegge konsekvenser av helsehjelp for pasienters framtidige produktivitet, vil bryte med verdigrunnlaget som ligger til grunn for helsetjenesten».

VERDIGRUNNLAGET. Hva sier Menon i sin rapport?

«Dersom hensikten er å vurdere den reelle nettonytten samfunnet vil oppnå ved for eksempel å innføre en ny kreftmedisin, er det viktig at man inkluderer alle effekter medisinen er ventet å ha. Dette innebærer mer enn helseeffektene for den enkelte pasient. Verdien av at pasienten og eventuelt pårørende kan fortsette å arbeide, bør også inkluderes».

Både Menon, Legeforeningen og Sykepleieforbundet inviteres til å begrunne hvorfor det siste sitatet ikke er i strid med helsetjenestens verdigrunnlag.

2) «Metodene som i dag benyttes for å beregne helseeffekter av en ny midtdeler på E18, benyttes ikke i helsesektoren».

Menons rapport går langt i å anbefale en ordning hvor alle samfunnstiltak, på tvers av sektorer, rangeres, og gjennomføres etter deres samfunnsmessige «nytte» – les betalingsvillighet. Slik er det selvsagt ikke. Samfunnsøkonomiske analyser kan, og skal ikke, gis noen normativ «slik bør det være»-tolkning. De er én del av et bredt beslutningsunderlag, og i hvilken grad man legger vekt på dem, er både et politisk og et etisk spørsmål.

Det er videre uansett slik at de eventuelle verdsettinger man inkluderer i de samfunnsøkonomiske analysene, må kunne sannsynliggjøres å reflektere befolkningens marginale betalingsvillighet for et tiltak. Det finnes omfattende litteratur som begrunner hvorfor de metodene som benyttes i samferdselssektoren, ikke egner seg for bruk i helsesektoren. I all rettferdighet reises problemstillingen i Menons rapport, men det er svært vanskelig å finne dette igjen i konklusjonene.

3) «Helsesektoren diskrimineres systematisk i statsbudsjettene».

Dersom man nå allikevel skulle se bort fra betydelige prinsipielle og metodiske utfordringer tilknyttet en verdsetting av helsegevinst – slik presentasjonen rapporten i realiteten gjør – hvor høy ville denne verdsettingen være? Rapporten viser til en litteraturgjennomgang fra 2014, og den antyder et gjennomsnitt på om lag én million kroner. Dette er betydelig høyere enn den alternative kostnaden på 275.000 som danner grunnlaget for Stortingsmeldingen. Konklusjonen: Helsesektoren «diskrimineres». Men: Det er slett ikke vanskelig å finne studier som antyder en betalingsvilje som er betydelig lavere enn én million kroner. Tar vi bort de studiene som baseres på en metode det er bred enighet i fagmiljøet er lite egnet til dette formål, faller medianverdien til om lag 170.000 kroner (2010). Dette er lavere enn den norske grensen på 275.000 kroner per QALY.

Med andre ord: Skal man fortsatt følge resonnementet fra rapporten, skulle disse tallene vise at helsesektoren systematisk favoriseres – ikke diskrimineres – i Norge i dag.

4). Hva så?

Samfunnsøkonomiske analyser er et viktig hjelpemiddel i de vurderinger som foretas når man skal fordele ressurser i en økonomi. Den faktiske ressursfordelingen må imidlertid til syvende og sist baseres på de verdier og prioriteringer som får gjennomslag i den politiske debatten.

AVSPORINGEN. Dagens ressursbruk gjenspeiler hva dagens styrende politiske flertall synes er viktig. Dette er først og fremst et spørsmål om politiske prioriteringer, ikke om mangler i rammeverket for samfunnsøkonomiske analyser. Mange vil mene at vi i Norge bør bruke mer ressurser på helsetjenester enn det vi gjør i dag. Det kan være gode argumenter som gir støtte til et slikt syn. De manglene ved rammeverket som Menon mener å se, er ikke blant dem.

Den virkelige avsporingen er når man med åpne øyne velger å gå på akkord med helsetjenestens etablerte verdigrunnlag, og samtidig foretar en trippel faglig saltomortale for å få terrenget til å stemme med kartet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS