Mer ærlighet, takk

NYLIG BESLUTTET helseregionene at prisene som sykehus betaler for legemidler, dersom de er tilbudt gjennom anbudskonkurranser, skal holdes hemmelig. Dermed vet vi i praksis ikke hvor mye penger sykehusene bruker på mange av de mest kostbare legemidlene.

De færreste vil innrømme at de er motstandere av åpenhet. I diskusjonen om konfidensielle priser har flere av hemmeligholdets forkjempere følgelig gitt uttrykk for en forestilling om at hemmelige legemiddelpriser nærmest ikke bryter med et generelt prinsipp om åpenhet. Da helseminister Bent Høie (H), i et innlegg i Dagens Næringsliv, skulle forsvare hemmelige priser, skrev han at Norge skiller seg ut «ved at vår nasjonalforsamling åpent har vedtatt prinsipper for prioritering i helsetjenesten».

DET ER IKKE tydelig hvorfor dette skulle være et godt forsvar mot kritikken av hemmeligholdet. Mener Høie at det dermed blir overflødig å diskutere helsetjenestens prioriteringer i praksis - hvor mye penger vi faktisk bruker på å behandle ulike pasientgrupper? Mener han at vi kan lene oss tilbake og stole på at helsemyndighetene forvalter helsekronene optimalt, ettersom vi vet at Stortinget har sluttet seg til forholdsvis abstrakte betraktninger om «ressurskriteriet», «nyttekriteriet» og «alvorlighetskriteriet»? Mener han å fortjene et klapp på skulderen for at «vår nasjonalforsamling åpent har vedtatt» disse kriteriene? Hva skulle alternativet være: At Stortinget hadde vedtatt dem i hemmelighet?

Det er også verdt å legge merke til Novartis-direktør Veronika Barrabés' kommentar til helseregionenes avgjørelse: «Vårt ønske har aldri vært at legemiddelpriser skal være hemmelige. Novartis ønsker at enhetsprisene, det vil si rabattene vi gir i anbud, skal være konfidensielle», skriver hun i et innlegg i Dagens Medisin. Hvis det skulle være tvil: «Konfidensiell» er synonymt med «hemmelig», og «enhetsprisene» er de prisene sykehusene faktisk betaler for de aktuelle legemidlene - verken mer eller mindre.

UTTALELSEN FRA Novartis peker på et annet sentralt element i retorikken fra dem som forsvarer hemmelige priser: Den konsekvente bruken av ordet «enhetspriser». Dette gir mening i andre typer offentlige anbudskonkurranser, der man skiller mellom totalpris (eksempelvis prisen for et helt byggeprosjekt) og enhetspriser (prisene for materialer, timebetaling og så videre). I legemiddelanbudene er enhetspriser derimot et meningsløst begrep, all den tid tilbudene kun omfatter prisen på en legemiddelpakning.

Fra et taktisk perspektiv gir det likevel mening å snakke om enhetspriser. I andre sektorer har det vært vanlig å betrakte totalpriser som offentlig informasjon, og enhetspriser som forretningshemmeligheter. I sitt forsvar for konfidensialitet har både helseministeren selv og industriaktører som LMI-direktør Karita Bekkemellem skjøvet forvaltningsloven foran seg, hvor det fastslås at forretningshemmeligheter skal være underlagt taushetsplikt. Det er godt mulig at en domstol ville ha kommet frem til at offentliggjøring av legemiddelpriser bryter med loven, men det er ikke opplagt. Det er for eksempel ingen domstol som har grepet inn når resultatene fra tidligere års legemiddelinnkjøp er blitt offentliggjort.

DET BØR også bemerkes at lovbestemmelsen om taushetsbelagte forretningshemmeligheter primært er ment å hindre at slik informasjon faller i hendene til konkurrerende selskaper. «Kjerneområdet for teieplikta er næringsopplysningar som andre kan nytte på tilsvarande måte i eiga næringsverksemd», heter det i regjeringens veileder til offentlighetsloven. Legemiddelselskapenes hovedargument for konfidensialitet har vært at andre lands myndigheter kan bruke informasjon om eventuelle rabatter i prisforhandlinger. Veilederen til offentlighetsloven nevner imidlertid ikke hensynet til selskapenes forhandlingsposisjon i andre land.

Det er sikkert mulig å forsvare hemmelige legemiddelpriser med argumenter som er både gode og legitime. Det er likevel på sin plass å etterlyse større redelighet blant hemmeligholdets forkjempere i denne debatten. Industrien kunne være ærlig nok til å innrømme at ordet «åpenhet» er hyggelig å bruke i festtaler, men at åpenhet som prinsipp er underordnet konsernets globale fortjeneste. Høie kunne likeledes innrømme at åpenhet er mest behagelig når den ikke får følger, som å hisse på seg en mektig industri. Begge bør innrømme at åpenhet om legemiddelpriser er et politisk spørsmål - ikke et juridisk.