Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Løse tråder om åpenhet

På grunn av hierarkiet og ansettelsesforholdene er det avgjørende at legegruppen får ha en kollektiv stemme, som får reell innflytelse. Det skaper avmakt når et helt kollegium ikke høres når beslutninger fattes.

Annons:

Innlegg: Trude Basso, lege i spesialisering (LIS) i ortopedisk kirurgi og vara-foretakstillitsvalgt for Ylf ved St. Olavs Hospital

HELSEMINISTER Bent Høie har gitt de regionale helseforetakene (RHF-ene) i oppdrag å jobbe for bedre åpenhetskultur i sykehusene. I Dagens Medisin (3/2017) skrev personal- og organisasjonsdirektør Hilde Brit Christiansen i Helse Vest RHF en kronikk med tittelen Openheitskultur – eller?

Hun bemerker at åpenhet og dialog er så selvfølgelig at det burde være unødvendig å løfte frem.

LØSE TRÅDER. Christiansen mener RHF-ene har gjort mye i forhold til åpenhet, men vil ikke påstå at alle forhold som burde ha vært varslet, blir meldt. Hennes årsaksforklaring er interessant; «sykehus er kunnskapsbedrifter og de ansatte har tillit til å utøve eget skjønn». Derfor, skriver hun, kan en utagerende pasient oppfattes som truende av en medarbeider, men ikke av en annen. Snakker direktøren primært om møter med truende pasienter når hun snakker om fryktkultur?

Etter en DM-debatt mellom Bent Høie og tillitsvalgt Christian Grimsgaard i Legeforeningen om tillit, tenker Christiansen at mye bunner i begrepsforvirring. Hvis man erstatter fryktbegrepet med «ytringsfrihet» og reduserer antallet hver leder skal lede, er kanskje ikke problemet rundt åpenhet så stort likevel.

Åpenhetskulturen i sykehusene er sårbar, men direktøren hopper bukk over de tilgrunnleggende mekanismene. Christiansen har overordnet personalansvar for alle ansatte i Helse Vest. Jeg kan forsikre om at ingen kvier seg for å melde ifra om truende pasienter. Varsling av tredjepart har sjelden konsekvenser for en selv.

HIERARKI. Vi sykehusleger er organisert i et hierarki som først og fremst er en naturlig konsekvens av faget i seg selv, men som forsterkes av stillingsvern. Man entrer legeyrket med hodet fullt av teoretisk kunnskap og en viss kjennskap til praktiske prosedyrer. Der studiene slutter, starter opplæringen i regi av mer erfarne kolleger.

Denne mester-/svenn-konstellasjonen er nødvendig, men også et naturlig hinder for varsling av kritikkverdige forhold. Det kan ligge langt inne å kritisere sin mester. Det er lett å komme i konflikt mellom hensynet til pasient og drift på den ene siden, og hensynet til sin overordnede og eget rennomme på den andre.

STILLINGSVERN. De fleste sykehusleger starter yrkeskarrieren i vikariater. De fleste byer har bare ett sykehus. Det er ikke bare å gjøre seg brysom på ett sykehus og så gå over til naboen. Selv om leger i spesialisering (LIS) nå har tariffestet rett til faste stillinger, er dette langt fra implementert.

Midlertidige stillinger har vært en styggedom i norske sykehus og fortsatt problematiserer arbeidsgiver faste stillinger. Argumentet om at de ikke vil eller kan tilby noen en jobb inn i evigheten, holder ikke. Man ansettes som LIS, ikke overlege. Presise arbeidskontrakter, regelmessige medarbeidersamtaler og god veiledning vil holde LIS-en godt informert om egne ferdigheter og karrieremuligheter. Er legen kvalifisert for en jobb som LIS i vikariat, bør han eller hun være kvalifisert som LIS også i fast stilling. Selv med fast LIS-stilling vil mange fortsatt vokte sitt rennomme for å sikre seg en overlegestilling. Det er få som orker eller klarer å gå i lange og tunge primærvakter hele yrkeskarrieren.

Arbeidsgivers ønskede dreiing fra kollektive til individuelle arbeidstidsavtaler vil forsterke disse mekanismene som alle påvirker åpenhetskulturen. Før folk føler seg trygge i jobben sin, vil man alltid veie sine ord og sin kritikk.

UKULTUR. I tillegg har man ved enkelte sykehus og avdelinger en direkte ukultur vedrørende behandling av ansatte og også tillitsvalgte. Spesielt i slike avdelinger, men også generelt på grunn av hierarkiet og ansettelsesforholdene, er det avgjørende at legegruppen får ha en kollektiv stemme – og at denne stemmen får reell innflytelse. Det skaper avmakt når et helt kollegium ikke høres når beslutninger fattes. Avdelinger der hver lege står for seg, er livsfarlig for pasienten.

Det naturlige hierarkiet og usikre ansettelser fører til dårlig åpenhetsklima. Det er et sykdomstegn hver gang noen avstår fra å ta en sak videre etter å ha overveid konsekvensene for seg selv. Man kan diskutere frem og tilbake om dette skal defineres som fryktkultur eller ikke. Bra for pasientsikkerheten eller for arbeidsmiljøet er det definitivt ikke.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2017

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   4 + 4 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
NB! Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


  • Lege 09.03.2017 09.07.27

    Det interessante med personaldirektør Hilde Brit Christiansen er at hun ikke forstår hva dette dreier seg om. Eller at hun later som om hun ikke forstår det. Jeg er usikker på hva som er værst. Grunnlag for tillit er det ihvertfall ikke.

Nyheter fra startsiden

UNGE SOM ER UFRIVILLIG PÅ SYKEHJEM

LHL Hjerneslag ber politikerne rydde opp1

DOKTORGRADSKANDIDATER MEDISIN OG HELSEFAG

1 av 6 presset til å ta med forfattere på artikler

Kommende DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!