Å møte Bill Gates i heisen

Tenk deg at du møter Bill Gates i en heis – og han spør hva du driver med. Du har akkurat kommet opp med en idé, et produkt, et prosjekt som du tror kan forandre verden. Du har to minutter på deg til å overbevise om at dette bør han investere i. Hva sier du da?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Etikk: Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen og adjunkt professor ved Harvard T.H. Chan School of Public Health

I MIN FORSKNINGSGRUPPE kaller vi dette to minutters-testen: Et prosjekt, en idé – eller resultatet av tre års arbeid – bør kunne summeres opp på to minutter.

I vårt miljø er det tre grunner til at Bill Gates brukes som eksempel. For det første er han verdens rikeste, med en formue på 740 milliarder kroner. For det andre er han smart og hadde en idé som forandret verden.

STØTTESPILLEREN. For det tredje bruker Gates store deler av formuen sin på å investere i helse, utdanning og utvikling i verdens lavinntektsland. Han tror at ny teknologi, ny forskning og bedre løsninger kan utgjøre en forskjell.

Bill Gates var en av de første som investerte og støttet det store barnevaksinefondet GAVI, som tidligere statsminister Jens Stoltenberg alltid trakk frem som verdens smarteste investering. Nylig var Gates i Davos, sammen med statsminister Erna Solberg, og fortalte om hans og den norske regjeringens støtte til det nyopprettede vaksineinitiativet Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI). Etter ebola-utbruddet i Vest-Afrika ble det klart at vi ikke er godt nok forberedt på store epidemier. Ebola er én ting, zika-viruset en annen, en ny alvorlig influensaepidemi er en tredje.

MARKEDSSVIKTEN. Økonomene Dean Jamison og Larry Summers har påpekt det irrasjonelle i at hvis det kommer en ny verdensomspennende influensapandemi, lik spanskesyken som herjet fra 1918 til 1920, er det på verdensbasis ikke nok kapasitet til å produsere vaksiner som kan stoppe epidemien.

For verdens vaksineprodusenter er det ikke lønnsomt å ha en slik beredskap; risikoen for en ny pandemi av denne typen er for lav. Men risikoen er ikke på null. Etter Summers og Jamisons mening er dette et eksempel på markedssvikt: Markedet vil ikke produsere nok offentlige goder av denne typen. Et offentlig gode – public good på engelsk – er definert som et gode en person kan konsumere uten å redusere tilgjengeligheten til en annen person, og som ingen er ekskludert fra. Parker, offentlige biblioteker og vaksiner er typiske eksempler. Vi har alle glede av slike goder, men de kommer ikke av seg selv.

ANSVARET. Den norske legen John-Arne Røttingen er en av initiativtakerne til CEPI. I fjor sommer sto han bak den banebrytende publikasjonen i The Lancet som viste nesten 100 prosents effekt av en vaksine mot ebola. Den fantes før epidemien brøt ut, men var ikke blitt testet ut fordi det ikke var lønnsomt. Verdenen var ikke forberedt.

Noen må ta ansvar for at slike offentlige goder blir produsert. Jeg ser for meg at Røttingen har hatt mange ideer og stått i mange heiser. Investeringen i CEPI er så langt på omlag fire milliarder kroner, ifølge Aftenposten. I tillegg til Norges bidrag på én milliard har Japan, Tyskland og stiftelsen Welcome bidratt.

ETIKKEN. Hva har dette med etikk å gjøre? Hvis du skulle møte Bill Gates i en heis, bør du vite at han er en forretningsmann med god forståelse av markedsmekanismer, markedssvikt og behovet for å sikre offentlige goder. Du bør også vite at han som filantrop, grunnleggende sett, er motivert av to etiske prinsipper. For det første er han en kosmopolitt: Han mener at alle – uansett hvor de er født eller bor – fortjener muligheten til et produktivt liv med god helse. Mottoet står skrevet ved inngangen til det store Gates-hovedkvarteret i Seattle.

En kosmopolitt mener at ulikhet i muligheter på tvers av landegrenser er urettferdig og bør rettes opp. For det andre er han utilitarist og mener at ressurser bør investeres der de gjør størst mulig nytte for flest mulig. Derfor er han en sterk tilhenger av kostnads- og nytteanalyser. Når han gir bort sine penger, mener han de bør brukes mest mulig kostnadseffektivt. Hans stiftelse støtter teknologi og tiltak som er svært kostnadseffektive, som forebygging og behandling av malaria, lungebetennelse, diare og hiv. De støtter ikke mindre kostnadseffektive ting som behandling av kreft eller hjerte- og karsykdommer. Bill Gates mener dette er ineffektiv bruk av knappe ressurser.

VERDIENE. I et berømt intervju i magasinet The New Yorker (2005) fortalte Gates historien om hva som påvirket ham og konen Melinda mest da de bestemte seg for å gi bort mesteparten av formuen: En liten rapport fra Verdensbanken som heter «Å investere i helse», skrevet i 1993 av et team som inkluderte den unge legen Chris Murray og økonomen Dean Jamison. Murray leder nå prosjektet The Global Burden of Disease, og Jamison leder Disease Control Priorities, 3rd Edition. Gates ble sjokkert, forteller han, da han forsto at det finnes medisinsk behandling som koster mindre enn 100 dollar per reddet liv – og som verden ikke investerer i.

Er Bill Gates sine etiske verdier noe vi alle bør dele? Bør vi alle være kosmopolitiske, utilitaristiske filantroper? Ikke nødvendigvis. Jeg, for eksempel, har stor sans for et kosmopolitisk rettferdighetsprinsipp, men jeg er ikke utilitarist. Rettferdig fordeling av helse handler om mer enn mest mulig nytte til flest mulig, og omfordeling er et ansvar for stater, ikke bare for filantroper. Men jeg skulle gjerne ha møtt Bill Gates i heisen – og helst på en lang heistur. Da ville jeg ha diskutert etikk med ham.

Oppgitte interessekonflikter:

Ole Frithjof Norheim leder prosjektet Disease Control Priorities – Ethiopia, som mottar støtte fra Bill and Melinda Gates Foundation.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 03/2017

Powered by Labrador CMS