Helsevesenets manglende digitalisering er min skyld

Det skulle ikke forundre meg om et mer pasientvennlig norsk helsevesen kan oppnås raskere med utgangspunkt i en ganske kort utredning.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Sverre Flatby, CEO i CSAM Health AS. Tidligere administrerende direktør i Profdoc AS

MANGE PASIENTER har latt seg frustrere over at helsevesenet i vårt moderne Norge har tungvinte rutiner og manglende digital informasjonsflyt. Om hvorfor det er slik, strides de lærde, men det blir sikkert enklere å avdekke årsakene dersom jeg kommer med en uforbeholden tilståelse.

Da lege og helsepioner Jens Moe i 1984 var i ferd med å bygge Ring Medisinske Senter – i dag Volvat – fikk jeg som ung dataingeniør gleden av å være med på teknologiens krabbestadium i helsevesenet. Få eller ingen i helsebransjen viste handlekraft som Jens Moe. For ham var modernisering og digitalisering av pasientbehandling ingen gordisk knute selv på 1980-tallet med umoden teknologi.

REKORDRASK UTREDNING. Jens Moe hadde en svært enkel filosofi. Det kan illustreres ved følgende hendelse i 1984: En dresskledd herremann med silkeslips og glasert visittkort troppet opp i den midlertidige byggebrakken utenfor det nye Ring Medisinske Senter for å selge et forprosjekt. Formålet skulle være å dokumentere hvordan man skulle redusere papirbruk i pasientbehandlingen. Metoden het Business Process Reengineering (BPR). Jens Moe hørte høflig på den Armani-sertifiserte eksperten og sa følgende:

– Jeg er lege og bor i Drøbak og kan ikke så mye om dette. Du skal altså ta betalt for å skrive på et papir at jeg ikke trenger papir?

Den rødmende konsulenten forsvant og Jens Moe sa følgende til meg: – Du er ung og kjenner sikkert ikke så mange forkortelser ennå. La fagfolkene selv velge sine IT-løsninger og sørg for at de henger sammen!

Så gikk han. Jeg tror jeg med stolthet kan si at jeg var vitne til en av helsevesenets korteste og viktigste utredninger.

STRAFFEN. Dette er en skam, og alt er min skyld. Tenk om jeg hadde lagt frem ovenstående utredning for 33 år siden for de rette fora i helsevesenet. Da ville sikkert helsebehandlingen ha vært papirløs og alt fagpersonell ville ha hatt digital støtte i alle arbeidsprosesser?

Jeg er enda mer skyldig enn som så. Ikke bare hemmeligholdt jeg Moe-utredningen i 1984, men jeg har jobbet i helsevesenet helt siden den gangen og unnlatt å informere alle helseministrene underveis. Men fortvil ikke: Jeg har fått min straff. Jeg er pasient.

Med en kronisk lidelse trafikkerte jeg fastlege, spesialist, sykehus, neste sykehus, tilbake til fastlege, tilbake til første sykehus og så videre. Jeg fikk bokstavelig talt smake min egen medisin. Til det kjedsommelige kan jeg beskrive hvor mange ganger jeg måtte oppgi samme informasjon, hvor mange ganger ulikt helsepersonell skrev opplysninger om igjen, hvor mange ganger prøver måtte tas på nytt, og så videre. Leger og sykepleiere gjør så godt de kan hver eneste dag, men fortsatt støtter ikke dagens løsninger disse dyktige fagfolkene på en optimal måte.

ANSVARET. La oss like godt stå frem en gang for alle. Vi IT-folk har skylda.
- På 1970-tallet var vi selvoppnevnte konger, satt på datarommet og ga motvillig ledelsen utskriftsaudiens i en røyksky generert av Petterøes Blanding nr. 2.
- På 1980-tallet tok vi på oss slips, samarbeidet med IBM og badet i en blanding av champagne, uforståelige begreper og egen uunnværlighet.
- På 1990-tallet kom Microsoft PowerPoint og vi kunne presentere konsepter i alskens vakre farger. Det var umulig å ikke kjøpe disse prangende dataprosjektene selv om formålet med dem var å fakturere timer.
- På 2000-tallet omkalfatret vi sågar samfunnet ved å mystifisere internett. Vi hånet den tradisjonelle samfunnsøkonomien og introduserte «den nye økonomien». Den viste seg dessverre etter et par år å være kompatibel med den gamle. Dotcom-selskapers økonomiske resultater kunne pussig nok også beregnes ved å trekke utgiftene fra inntektene. Vi ga ordet boble en helt ny mening – noe som sikkert fikk den Gule Enken til å vri seg i graven.
- På 2010-tallet lyktes vi endelig med å skape skandaler også i helsevesenet. Oslo-prosjektet Klinisk Arbeidsflate nådde til og med helt til mål med høring i Stortingets kontrollkomite. Der ble det utvist en sjarmerende enighet om at ingen kan ha ansvar for en IT-skandale når så mange flinke politikere, byråkrater og IT-folk har vært involvert på en gang.

MASTODONTJAKTEN. Etter den vellykkede destruksjonen av samfunnsøkonomien gjenbrukte vi altså IT-kompetansen til systematisk å videreutvikle teknologiske fartsdumper for helsevesenet. Det er vi IT-karer som vet alt om hvordan leger og sykepleiere skal gjøre jobben sin. Bare vi er mange nok IT-folk i store nok enheter, blir vi i stand til å forbedre behandlingsforløpene over en lav sko.

De store IT-enhetene er et resultat av statens braksuksess når det gjelder organisering av helsevesenet. For noen tiår siden var sykehusene autonome enkeltstående enheter med egne identiteter og sterk lokal ledelse. Så ble helsepolitikerne trolig smittet av oss dotcom-ere og utviklet en form for akutt mastodonti. De organisatoriske enhetene som ble skapt i helsevesenet, ble så store at avstanden mellom ledelse og pasient i dag må måles med bistand fra Astrofysisk Institutt.

Under forrige stortingsvalg gikk nåværende helseminister klokelig ut og sa at mastodontene snarest må utryddes. Når mastodontjakten skulle starte etter at valget var vunnet, viste det seg dessverre at ministerens våpenarsenal kun besto av en sprettert og litt paracet. Mastodontbakterien er dermed fortsatt resistent og har også den grusomme bivirkningen at selv de mest sympatiske byråkratene utvikler den selektive synsforstyrrelsen forenklingsblindhet. Dette åpner igjen for at vi enøyde teknologer kan være konger i de blindes rike.

PASIENTBEHANDLINGEN. Som kjent blir det ofte overskridelser både for tid og kostnad innen prosjektene i helsevesenet. Selvsagt er ikke dette IT-folkenes feil. Tvert om, det skyldes den irriterende pasientbehandlingen som hele tiden forstyrrer teoriene våre i praksis.

Den strukturelle organisatoriske suksessen, krydret med flankeangrepet fra oss teknologer, har dermed gitt meg som pasient en helt ny posisjon: Jeg kan nå velge hvilket utarmet underskuddsykehus jeg skal stå på venteliste hos. Samtidig nyter vi pasienter godt av anerkjente informasjonsflytmekanismer, som for eksempel Taxibasert PapirTransport (TPT) som innebærer å få kjørt papir og røntgenbilder til et behandlingssted sent nok til at jeg likevel må ta et nytt bilde og fortelle sykehistorien om igjen.

E-HELSEFRUSTRASJONEN. Politikere og toppbyråkrater har rimeligvis også utviklet en desillusjonert e-helse-frustrasjon gjennom årene. Dette fremkommer tydelig gjennom et par av deres sitater om hvorfor det er så vanskelig å komme ut av det uføret vi IT-folk har skapt:

- «Det å gjøre endringer innen de offentlige helse/IT-organisasjonene, er som å grave opp en grav – man får ingen hjelp fra innsiden».

- Det andre illustrerende utsagnet kom i forbindelse med sammenslåingen av regionale IT-avdelinger: «Slår man sammen to lik, er det ikke dermed sagt at man får et levende menneske».

KAPITULASJONEN. Den morbide humoren fra helsevesenets maktapparat illustrerer kanskje en form for kapitulasjon; hvilket man til dels kan ha forståelse for når man har blitt invadert av meg og mine likesinnede påtrengende forståsegpåere.

På den annen side; når jeg omsider etter 33 år har tilstått som fagmann, bør jeg kanskje tillate meg å komme med en ydmyk henstilling som pasient. Det vil trolig ikke være skadelig for pasientene om politikerne i større grad reflekterer mer over forenklingsmulighetene og fagpersonenes kunnskaper om egne prosesser før man slipper til svermer av IT-folk. Det skulle ikke forundre meg om et mer pasientvennlig norsk helsevesen kan oppnås raskere med utgangspunkt i en ganske kort utredning.

Kjære Jens Moe, jeg skal hilse fra fem millioner medpasienter som savner deg.

Interessekonflikt/disclaimer: CSAM leverer løsninger innen akuttvirksomhet, fødselsomsorg, medikamentell kreftbehandling, bildebehandling og samhandling. Selskapet har hovedkontor i Oslo og har datterselskaper i de nordiske landene, Storbritannia og Asia.

Powered by Labrador CMS