Én av fem opplever dårligere samhandling i psykisk helsevern

Dette kommer frem i Sintef-rapporten «Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid 2016: Årsverk, kompetanse og innhold i tjenestene», som er utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet.

– At bare halvparten av kommunene har gode erfaringer på dette feltet, er for lavt – etter en opptrappingsplan og fem år etter samhandlingsreformen. Vi skulle gjerne ha visst hva det er som gjør det slik, sier avtalespesialist og spesialrådgiver Ola Marstein i Norsk psykiatrisk forening til Dagens Medisin.

Et lederansvar
Cirka halvparten av kommunene har gode erfaringer med å følge opp pasienter før, under og etter innleggelse i psykisk helsevern for å oppnå samtidige og helhetlige tjenester. Resten av kommunene har et betydelig potensial i samhandlingen, skriver Sintef.

Rundt halvpartene av kommunene har ikke opplevd noen endring i samarbeidet med spesialisthelsetjenesten de siste tolv månedene. Én av tre har opplevd en bedring, mens 19 prosent mener at samarbeidet har blitt verre.

Innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) har 44 prosent gode erfaringer med oppfølging av pasienter. Samarbeidet er litt bedre, mener 36 prosent av kommunene, men åtte prosent synes det har blitt verre.

– Samspill er nødvendig
Marstein påpeker nødvendigheten av samhandling for å kunne gi et sammenhengende behandlingstilbud uavhengig av om personen bor hjemme, i institusjon eller er innlagt på sykehus eller distriktpsykiatrisk senter (DPS).

– Derfor er samhandling viktig, og det er et lederansvar. Lederne i både kommune- og spesialisthelsetjeneste skal legge til rette for at hver enkelt ansatt kan bygge på gode prinsipper i behandlingen. Men det er hver enkelt helsearbeider som sitter med den aktuelle pasienten, og som har det direkte ansvaret for å yte effektive helsetjenester i arbeidet sitt.

Pasientens valg
Men ikke alle pasienter ønsker utstrakt samhandling, mener Marstein.

– Noen pasienter, både med lettere og alvorlige lidelser, ønsker ikke fri flyt av informasjon rundt sine behandlingsforløp, med samarbeidsmøter og ansvarsgrupper og individuell plan. Dette gjelder også tilfeller der behandlerne virkelig ønsker dette. Men hovedpersonen har selv det avgjørende ordet om åpenhet og samarbeid. Helsetjenesten i første- og andrelinjetjenesten må da jobbe for å vise pasienten at samhandling er verdifull og nyttig – og så får han eller hun bestemme.

Psykiateren setter spørsmålstegn ved om opplæringen og den kliniske veiledningen er for dårlig.

– Og kanskje er det behandlingsideologien som fortsatt henger igjen i gamle mønstre? Eller er det de økende kravene til effektivitet og innsparing som gjør at utadrettet arbeid som samarbeidsmøter mellom DPS og kommunehelsetjeneste og fastleger ikke lenger kan prioriteres fordi de ikke gir inntekter? Noen ledere sitter med nesa i «målekortet» på dataskjermen og lar det styre. Men styring er ikke det samme som ledelse, konstaterer Marstein.

Samarbeidsavtaler
Noen flere kommuner mener at samarbeidsavtalene med helseforetaket fungerer bedre for voksne enn for barn og unge, både innen psykisk helsevern og TSB.

Ifølge rapporter ser generelt samarbeidsavtalen for voksne med psykiske lidelser ut til å fungere bedre i flere kommuner enn samarbeidsavtalen for voksne med rusmiddelproblemer. Sintef mener tallene viser at en del kommuner har store utfordringer tilknyttet pasienter med samtidige rus- og psykiske lidelser (ROP).

Marstein viser til uklare samarbeidsavtaler.

– Over halvparten av kommunene opplever ifølge rapporten samarbeidsavtalene for pasienter innen psykisk helse og rus som klargjørende for oppgaver og ansvar, mens nær alle i somatikken opplever at samarbeidsavtalene er klargjørende.

Kompenseres ikke
Sintef-rapporten viser at årsverk i psykisk helsevern og rusbehandling i kommunene har økt med 5,2 prosent fra 2015 til i fjor. Ifølge Marstein ble antallet døgnplasser i psykisk helsevern redusert med 10 prosent fra 2010 til 2014.

– Men dette oppveies ikke av nye døgnplasser i kommunene. Riksrevisjonens rapport i fjor om samhandlingsreformen sier blant annet at innenfor rus- og psykiatriområdet er ikke tilbudet i kommunene styrket i takt med nedbyggingen av døgnplasser i spesialisthelsetjenesten.

Kommunal DPS-styring
Han har liten tro på det politiske initiativet for en prøveordning med kommunal styring av DPS-ene.

– Vi er imot dette, i likhet med en rekke andre instanser, særlig fordi vi er bekymret for kvaliteten på det som i dag er spesialisthelsetjenester. Samtidig tror vi fortsatt det gjenstår mye for å sikre at hver enkelt pasient får et riktig bra tilbud innenfor dagens organisering. For eksempel vil informasjonsutvekslingen bli vesentlig bedre når e-meldinger mellom tjenestene tas mer i bruk. Sintef-rapporten påpeker i sammendraget at tjenestene må bygge på konkrete mål for hver enkelt pasient. Her må altså både kommune- og spesialistkompetanse delta for fullt, poengterer Marstein.