Hva går «legeskap» ut på?

Vi mangler et ord for det lege-essensielle: Det som er legete ved en lege.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Legeliv-kommentar: Edvin Schei, allmennlege og professor i allmennmedisin. Underviser i kommunikasjon ved UiB

VÆR advart: Denne teksten kommer til å konkludere med at vi må innføre et stygt nyord i språket vårt. Et ord vi trenger for å kunne tenke og snakke om det som gjør et menneske kompetent som «lege». Hvem er lege slik at jeg kan tenke meg å be henne om hjelp for mitt barn, eller for meg selv? Hva innebærer det å være en dyktig lege, en klok lege, en «ekte» lege? Hva er kjernestoffet som gode leger har felles - situasjonsforståelsen, handlekraften og nærværet vi drømmer om at våre 20-åringer skal utvikle gjennom seks års legestudium?

Kan vi forklare dette, beskrive det, benevne det, reflektere over det, vurdere det, øve på det, utdanne til det? Nei, knapt nok, iallfall ikke presist. Vi mangler nemlig begrep for det lege-essensielle, det legete ved en lege.

«DOCTORHOOD». Derimot har vi språk for det ledere driver med, det kalles «lederskap». Og ord skaper virkelighet: Begrepet «lederskap» gjør at økonomer og psykologer kan lete etter essensen av det som gode ledere driver med, de kan tenke på det, forske på det, krangle om det, lage prestisjetunge utdanninger på det. Litteraturen om lederskap er enorm. Og den leses, fordi både lederne og dem som ledes, er undrende og gjerne vil forstå bedre hva «lederskap» er, hva det avslører om oss mennesker, og hvordan det kan læres. Og slik vokser det frem en rik fagverden hvor ledere, og de som utdanner, rekrutterer og coacher ledere, kan hente forståelse, verktøy, målestokker.

Som leser skjønner du jo hvor dette bærer. Her er en trøst: Også internasjonalt har man lett etter begreper som gjør det mulig å tenke, forske og undervise om «dette som leger kan og er når de gjør jobben sin godt». Men heller ikke engelsk har noe ord som legger seg behagelig på tungen. «Doctorhood» og «physicianship» har imidlertid tvunget seg frem, det siste er nå i daglig bruk ved legestudiet ved McGill University i Montreal, hvor jeg er gjesteforsker dette året. Og ingen tenker lenger at ordet er «kunstig og rart».

LEGESKAP. Også ordet «leadership» er ganske nytt, det ble først brukt i England på 1800-tallet. Språkfornemmelsen er plastisk, nyskapte ord kjennes stygge med det samme, men så blir de noe man tenker med, ikke på. Slik «sykhet» er i ferd med å gli inn i språket for å betegne pasientens funksjonstap, vil «legeskap» gjøre det mulig å reflektere over legers funksjon, idealer og virkelighet, og undersøke hvordan det gode legeskapet formes gjennom debatt, utdanning og erfaring.

«Legeskap høres ut som et møbel», sier noen kvikt. Som ekteskap, presteskap, borgerskap og farskap, kanskje? Etterstavelsen -skap betyr egenskap (!); tilstand. Slik lederskap innbefatter «alt man er eller kan» – som har betydning når man utfører ledelse – er legeskap det ved personens virkelighetsforståelse, opptreden og valg som har betydning når man utfører legearbeid.

SAMTALEKUNST. Hadde alle vært enige om idealene for legeskap, ville vi kanskje ikke ha trengt begrepet. Men oppfatningene av hva legers jobb går ut på, spriker kraftig. Gjennom mitt legeliv har jeg arbeidet hardt for å synliggjøre at leger er hjelpere for syke personer, med alt hva det innebærer av biomedisin, kommunikasjon, følelsesarbeid og improvisasjon i det eksistensielle landskapet: Vi kan aldri være kun kroppsingeniører, vi må lære å ta vår egen menneskelighet i bruk.

Denne innsikten vinner mer gjenklang i medisinske miljøer for hvert tiår som går. I dag veiledes studentene i profesjonalitet, det vil si legeskap, og helseforetakene kjøper kostbare kurs i samtalekunst, fordi de ser at det er essensielt.

LÆRDOM. Hvem er det så som ikke deler denne oppfatningen, og hva mener «de» at legeskap går ut på?

Følgende er synsing, det er mulig jeg tar feil. Men altså: Fra mitt utgangspunkt som allmennlege og samfunnsdebattant synes jeg å se, blant høyt utdannede lekfolk, flere som tenker at medisinsk kunnskap og helsetjenester er en service eller en vare, punktum. Friske, velstående folk har ikke selv, inntil videre, bruk for en lege som er klok og har relasjonskompetanse, og de aner ikke at samfunnet er fullt av sårbare, kronisk syke, gamle og fortvilte mennesker hvor kropp og sinn lever i sammenvevet lidelse som ingen internettside eller helkropps-MR kan avhjelpe.

Blant de friske som dårlig forstår hva sykhet og legeskap er, finner vi samfunnets lederskap. De trenger å lære at legeskap sjelden er å kurere, ofte å lindre, alltid å trøste.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 21/2016

Powered by Labrador CMS