Varsel: Fullt sykehus

Innlegg: Gerd Tranø, overlege ved gastrokirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital

DET ER OFTE slik at dersom vi ikke får skrevet ut pasienter, får vi ikke operert de pasientene som er satt opp på dagens planlagte operasjonsprogram.

I tillegg har vi så få overvåkningsplasser – «overligger-plasser» – at vi ikke sjelden må stryke planlagte operasjoner for pasienter som trenger overvåkning første natt etter operasjon. En kirurgisk avdeling skal ikke ha 92–107% belegg, slik hovedtillitsvalgt Kenneth Sandmo Grip i Norsk Sykepleierforbund har beskrevet situasjonen ved St. Olavs Hospital i et innlegg i Adresseavisen (8. desember). Vi skal ha cirka 85 prosent for å drive god pasientbehandling.

St. Olavs Hospital er det eneste store sykehuset i Midt-Norge, og vi får overflyttet pasienter fra våre samarbeidende sykehus i regionen. Enten på grunn av anestesi/intensiv- eller kirurgiske behov.

TIDSTYVER. Tempo og samtidighetskonflikt øker stadig. Pålegg, prosedyrer, stadige endringer i hvordan IT-systemer utformes og oppgraderes, er tidkrevende. Opplæring i disse prosedyrene foregår midt i «beste operasjonstid».

Politisk vedtatte ventelistegarantier øker presset, og er indirekte en vesentlig tidstyv. Mange arbeidstimer går med på å rydde opp i domino-effekter av uforutsette innleggelser, komplikasjoner og operasjoner som tar lengre tid en «gjennomsnittet» for en prosedyre. Ikke fordi vi jobber seint eller ikke behersker yrket, men fordi ingen pasient er nøyaktig lik en annen med samme diagnose.

INFRASTRUKTUREN. St. Olavs Hospital er et universitetssykehus. Dette «på papiret». Vi har svak infrastruktur for forskning og kvalitetskontroll. Ifølge Sandmo Grips innlegg i Adresseavisen er St. Olavs det sykehuset i landet som har høyest andel av sykehusinfeksjoner. Er det pasientseleksjon, eller gjør vi for dårlig arbeid? For tarmoperasjoner ligger vi på internasjonalt nivå ved dype og overfladiske infeksjoner etter siste gjennomgang.

Effektivisering er mulig, dersom tidstyvene blir færre. Det er fullt mulig – til og med en fordel. Mange gjør mye og godt arbeid på St. Olav, men positiv tilbakemelding når det er på sin plass, er sjelden. Avviksmeldinger og pålegg, presse mer samt å øke «logge inn/logge ut» for det som nær sagt er bagateller, se til flere pasienter på grunn av demografi og krav til tilsyn ut ifra skrevne rutiner, er ikke nødvendigvis medisinsk begrunnet.

UTFORDRINGEN. Dokumentasjonskravene går langt utover det som er medisinsk indisert, og IT-systemene er dårlige, treige, og «samarbeider» dårlig.

Fokus er på «produksjon», det vil si pasientbehandling. Det blir liten tid til de tre andre lovpålagte oppgavene sykehus har: Utdanning av personell (utover den daglige supervisjonen), forskning – og opplæring av pasient/pårørende (utover absolutt minimum informasjon om sykdom og behandling for enkeltpasienter).

Festtaler og «top down»-ledelse er ineffektivt og provoserende.

UBEHAGET. Fra å glede seg til å gå på jobb, har det blitt å grue seg for hva vi ikke rekker. For alle avbrytelser og «surmuling» fra de som må vente på grunn av at vi bør være to–tre steder på samme tid.

Etter en arbeidsdag er man fysisk og mentalt utmattet i en grad som ikke er forenelig med et «normalt» sosialt liv. Frihelger er tid for hvile – og sårt tiltrengt ordinært arbeid i hus og hjem.

LOJALITETEN. Oppi dette skal altså budsjettene krympes. Man må være klar over at tiden for ulønnet ekstraarbeid er vesentlig redusert i «moderne» tid.

Spekters drøm om å detaljstyre 365 dager i individuelle tjenesteplaner for legespesialister – tærer hardt på den smule lojalitet som er igjen. Denne lojaliteten er overfor pasientene – ikke arbeidsgiver – lenger.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2016