Bryter grunnmuren sammen?

Alternativet til at byråkratene beveger seg ned fra tårnene og inn på legekontorene, er at spådommen om kollaps for fastlegeordningen innen fem år, går i oppfyllelse.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Legeliv-kommentar: Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin, Skien

FASTLEGEORDNINGEN kan bryte sammen i løpet av de neste fem årene, advarte Tom Willy Christiansen under et seminar i Tromsø 31. august. Han var prosjektleder i Helse- og omsorgsdepartementet da fastlegeordningen ble satt i verk i 2001, og han mener at statlige myndigheter ikke har fulgt opp løftene som ble gitt den gangen om at det skulle være samsvar mellom oppgaver og antall fastleger, ifølge Dagens Medisin (14/2016).

Christiansen setter klare ord på hva mange fastleger opplever, nemlig at oppgavene og forventningene er i ferd med å vokse oss over hodet.

OPPGAVENE. Det er slått fast at den helsetjenesten som samlet er best, billigst og mest rettferdig, er den som er basert på en sterk og god primærhelsetjeneste – hvor pasientene kan velge sin allmennlege.

Det er også vist at kapasiteten i allmennlegekorpset og kontinuitet og lengden på lege-/pasientforholdet er de viktigste faktorene for å redusere henvisninger til sykehus for pasienter med kroniske sykdommer. Disse faktorene trumfer alt arbeid med retningslinjer og prosedyrer.

Samhandlingsreformen har gitt oss en rekke nye oppgaver som før ble gjort i spesialisthelsetjenesten. Det gjelder både diagnostikk, behandling og oppfølgning, både komplisert indremedisin, andre kronisk syke og pasienter med rus- og psykiske problemer. Samarbeidspartnere, politikere og byråkrater vil at vi skal samarbeide mer med andre, samt registrere og rapportere mer av vår aktivitet. Det er ikke nok at pasientene vet hva vi gjør. Sykehuskolleger vil at vi skal skrive bedre henvisninger og henvise både tidligere og senere enn vi i dag gjør.

FORTVILELSEN. Fastlegekorpset fortviler. På epostnettverket eyr snakkes ordningen ned, og ved lunsjbordene og i veiledningsgruppene diskuteres det: Hvor lenge holder du ut? Hvor lenge holder jeg ut?

Unge familiefedre og – mødre får ikke dagene til å gå i hop. Vi eldre bufrer ved å komme tidligere til og gå senere fra kontoret. De unge har utstyrt seg med hjemmekontorløsninger og setter seg foran PC-en når barna er i seng. Flere ganger per uke har de to–tre timers kontorarbeid om kvelden.

FORVENTNINGENE. Fastlegene opplever at forventningene ikke er tilpasset kapasiteten. Vi er tilført en rekke nye oppgaver, men har ikke hatt noen reell kapasitetsøkning. Økningen i antallet fastleger har holdt tritt med befolkningsveksten, men heller ikke mer. Regjeringen svarer på denne utfordringen med å ville opprette Primærhelseteam (1). Jeg har til gode å se det sannsynliggjort, enn si dokumentert, at opprettelse av nye team vil løse denne floken. Vi har allerede en rekke team og ansvarsgrupper. Øker vi antallet samarbeidspartnere for fastlegene, øker lett arbeidsmengden.

Mens både spesialisthelsetjeneste og kommunal pleie- og omsorgstjeneste har en raskt økende økonomi, har staten full kostnadskontroll på fastlegeordningen. Ordningen er ikke tilført friske midler på mange år og ligger formelig i stabilt sideleie.

RELASJONEN. Gullet i fastlegeordningen er den personlige relasjonen mellom lege og pasient. Det er pasienten som velger lege, og pasienten kan velge en annen dersom vedkommende ikke opplever at fastlegen gir den helsehjelp pasienten har behov for. Det er dette som gjør at fastlegeordningen skårer høyt på meningsmålingene. Lengden på lege-/pasientrelasjonen trumfer altså også alt annet arbeid med kvalitetssikrede prosedyrer og retningslinjer når det gjelder behov for spesialisthelsetjeneste.

All organisering av allmennlegetjenesten må derfor ha som hovedsiktemål å sikre kontinuitet i lege-pasientforholdet. Det er pasientene vi er til for, og diagnose, utredning og behandling er de viktigste oppdragene.

NED FRA TÅRNENE! Under konferansen i Tromsø sa representanter for statlige myndigheter at det ikke foreligger noe politisk løfte om økning av finansieringen i Fastlegeordningen, ei heller noen politisk vilje.

Ingen politisk vilje? Hva er byråkratenes ansvar i en slik situasjon? Vil ikke det nettopp være å fóre politikerne med informasjon der utenfra? Men da må de kanskje bevege seg ut av tårnene og inn på legekontorene.

Det kan kanskje synes vanskelig, men alternativet er verre: At Tom W. Christiansens spådom går i oppfyllelse.

Referanser: 1) St.meld 26 (2014-15) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet

Kronikk og debatt/Legeliv i Dagens Medisin 17/2016

Powered by Labrador CMS