Å transplantere relasjoner

I vekslingen mellom gammel og ny fastlege fryktet jeg at mine sykeste og mest velkjente pasienter skulle rammes. Min bakgrunn som kommunikasjonsforsker hjalp meg til å våge et forsøk.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

LEGELIV-KOMMENTAR: Edvin Schei, allmennlege og professor i allmennmedisin. Underviser i kommunikasjon ved UiB

I VÅR SLUTTET jeg som fastlege. En bekymring før praksisoverdragelsen var at mine sykeste og mest velkjente pasienter skulle rammes. Etter 15 år er det så mangt gamlelegen vet, så mange feiltrinn som er gjort og som han har lært av, sorger og gleder delt; fortellinger og refleksjoner som ikke finnes i journalen.

Og de sykeste pasientene kjenner sin doktor: De har investert sårbarhet, skam og hjelpeløshet, de har trent opp en ganske lojal og interessert lege som husker den enkeltes diagnoser, livshistorie, personlighet og familie.

«Fastlegen min» er derfor mer enn en teknisk ekspert, han er en profesjonell venn, et inkarnert symbol som skaper verdighet og helse langt utover det hans biomedisinske handlekraft skulle tilsi. Kunne noe av dette overføres til den nye legen? Min bakgrunn som kommunikasjonsforsker og underviser hjalp meg til å våge et forsøk.

OVERLEVERING. Jeg avtalte med min arvtaker at vi skulle bruke to dager til 20 minutters trekantsamtaler med noen av pasientene jeg anså som mest knyttet til meg. Det var mennesker med kreftsykdom, rusproblemer, bipolar lidelse, spiseforstyrrelser, alvorlig migrene, kronisk utmattelsessyndrom, men også vanlige sårbare personer som hadde oppdaget at de gjennom profesjonelle samtaler kunne finne retning i kaotiske og utrygge liv, og bruke legen som lyttestasjon og orakel.

Målet med samtalene var å gi den nye legen – og pasientene – en pangstart ved klargjøre hva som var avgjørende viktig for pasientene, og ved å la legen være vitne til samspill og terapeutiske teknikker som disse pasientene var fortrolige med.

TREKANTSAMTALER. Det som skjedde i trekantsamtalene, tok i grunnen pusten fra både ny og gammel fastlege, og viste oss et nytt potensial i konsultasjonen.

Her er et anonymisert eksempel: En kvinne tidlig i førtiårene kommer inn, hilser på begge og setter seg. Hun ser på meg, unngår den fremmede legens blikk. Jeg innleder: «Ja, Mona, du har sagt at vi kan snakke om de mest skamfulle tingene, også slikt du egentlig helst ikke vil tenke på, sant?» Nikk og forsiktig smil, rødme i kinnene. «Ok. Stans meg hvis det skulle være noe du synes er feil, eller blir for mye. Den nye legen forstår godt at dette er tøft for deg». Nytt nikk.

«Jeg vil han skal vite at du er en dyktig helsesekretær med to barn og en snill mann, et vellykket liv. Men du har en kropp som verker, du har fått diagnosen fibromyalgi, du klarer ikke alltid å gå på jobb. Vi tror smertene har sammenheng med at du ble seksuelt misbrukt av et familiemedlem i ungdomstiden. Og at det verste kanskje var at mor og far støttet ham og aldri snakket med deg. Man smilte og holdt masken i din familie, du er selv en mester, og det må legen gjennomskue. Er det ok at han får vite dette?». Bestemt nikk. «Kan du komme hit og snakke, slik du pleier å gjøre med meg når det blir vanskelig?»

OVER TIL FREMTIDEN. Jeg har brukt øynene underveis og lyttet til ansiktet, pusten, hudfargen – signaler om hvordan hun reagerer på det som sies. Hun har vært rød og hvit, øynene fuktige. Nå gløtter hun på den nye legen, smiler forsiktig, ser raskt vekk igjen: «Ja, jeg vil at han skal vite dette. Så kan jeg kanskje våge meg ned hit».

«Da foreslår jeg at dere setter opp en time over sommeren, så har dere en plan».

«Ja, det vil jeg».

«Og da trenger du ikke ha noen spesiell grunn til å komme», skyter legen inn, og smiler.

Samtalen er over. Jeg får en klem, hun virker lettet. De tar hverandre i hånden, hun møter blikket hans for første gang. Hennes siste øyekast idet hun lukker døren, går til den nye fastlegen. Jeg er fortid.

LÆRDOMMEN. Vi erfarte gang på gang at essensen av et langt lege-/pasientforhold kunne gjøres forståelig og tilgjengelig for en ny fastlege på få minutter. Jeg søkte ut temaer og fortellinger som var emosjonelt ladet, og som pasientene av sosiale og psykologiske grunner sannsynligvis ikke ville klare å formidle alene.

Den nye legen var fullstendig klar over at han ble skannet fra topp til tå, og at hans oppdrag var å lytte, vise at han ble berørt – og kunne ta vare på tilliten han ble vist. Ved at de farligste hemmelighetene ble avslørt, forsvant noe av skampotensialet og usikkerheten i menneskemøtene.

Hva var det som gjorde at dette syntes å virke? Mine ord alene, eller pasientens, var ikke nok. Begge måtte være der, det var relasjonen som var hovedperson.

Fra Legeliv-spalten, Dagens Medisin 15/2016

Powered by Labrador CMS