Vi må styrke sykehuslegenes breddekompetanse

Savnet av gode generalister i spesialisthelsetjenesten er stort.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo

PRIMÆRHELSETJENESTEN preges av breddekompetanse, mens sykehusspesialistene stadig blir mer spisset. Vi trenger opplagt begge deler, men savnet av gode generalister i spesialisthelsetjenesten er stort.

Sommeren for 20 år siden hadde jeg min ilddåp som lege. Jeg var femteårsstudent og assistentlegevikar ved medisinsk avdeling på Askim sykehus. Vi var kun to sjikt på vakt, så hvis jeg hadde behov for å rådføre meg, ringte jeg overlegen som hadde bakvakt. Vedkommende var sjelden til stede på sykehuset om kvelden og natten, så jeg følte meg tidvis skummelt alene.

Ingen er vel uenig i at denne måten å debutere på, har sine svakheter. Læringskurven kan godt få være litt mindre bratt for sylferske leger. Likevel minner det meg om en tid da det fortsatt var rom for gode generalister.

ERFARINGEN. Jeg var så heldig å ha faren min som bakvakt ved noen anledninger. Han er lege av den gamle, gode sorten med bred indremedisinsk erfaring. I akuttmottaket kunne jeg av og til føle at problemstillingene vokste meg over hodet, og det kunne være temmelig utfordrende å skulle finne ro for å gi en avbalansert beskrivelse av situasjonen til bakvakten. Ved én anledning der jeg kjente behov for rask hjelp, ringte jeg bakvakten og sa kun to ord: – Pappa, kom!

Det kjentes som et fantastisk frynsegode å slippe alle overveide ord før den brede kompetansen var trygt på plass.

RÅDFØRING. I en allmennmedisinsk hverdag er det sjeldnere behov for øyeblikkelige tiltak. Dette betyr selvfølgelig ikke at behov for rådføring med spesialisthelsetjenesten uteblir. Imidlertid har man en utfordring hvis man ikke har en relativt avklart problemstilling. Når man kontakter sykehuset, hjelper det fint lite om man er usikker på hvilken sub-spesialitet problemstillingen sorterer innunder.

Kroppen henger sammen. Nyresvikt påvirker parathyreoidea hormon (PTH) og omsetningen av kalsium. Skal jeg som allmennlege rådføre meg med nefrologen eller endokrinologen? Har pasienten i tillegg diabetes og hypertensjon, kanskje også kols og overvekt, vil bortimot all behandling potensielt være både til hjelp – og til skade.

FARLIG RUNDDANS. Få av sub-spesialistene synes å ha oversikten over mer enn sitt felt. Ved henvisninger til sykehus kan man ofte oppleve at pasienten blir sendt hjem når det organspesifikke problemet som sorterte innunder den aktuelle spesialiteten, er løst. I noen tilfeller fører det til at pasienten blir kasteball mellom sykehus og fastlege.

Tidligere i sommer fortalte Aftenposten om en lungepasient som døde etter å ha vært innlagt på nyreavdeling grunnet overbelegg på sykehuset. Saken er fremstilt som et eksempel på hvordan skottene mellom spesialitetene kan bli direkte livsfarlige.

Nylig ringte jeg selv sykehuset for å konferere om en pasient med alvorlig hypertensjon og tidligere gjennomgått hjerteinfarkt. Jeg kontaktet kardiolog, men etter 15 minutter i kø ba vedkommende meg om å ringe nefrologen da hypertensjon ikke lenger sorterer under kardiologi. Dette virker trolig ikke beroligende på en stresset blodtrykkspasient.

PARADOKSET. Før var det mulig å be om en indremedisinsk vurdering der faktisk hele pasienten ble sett på samme tid. Pediatrien er fortsatt et hederlig unntak der man kan få rask og god hjelp selv om man i verste fall ikke har så mye mer kjøtt på beinet enn «sykt barn i veldig dårlig allmenntilstand».

Jeg stusser over at det tilsynelatende er en økt bevissthet omkring hvordan mye henger sammen, samtidig som sub-spesialisering tar av. Allmennlegene er gitt en helt spesiell mulighet til å følge mennesker over tid.

HELHETEN. Ifølge «Allmennmedisinens 7 teser» (*) skal allmennlegen, i tillegg til å diagnostisere og behandle, være pasientens og dens nærmestes «vitne og ledsager». Etter min oppfatning er dette blant faktorene som gjør faget ekstra spennende. Vi har ofte kjennskap til familie, bosted og arbeidsplass samt det enkelte menneskets historie, sykdom og plager over tid. Det styrker muligheten til å tolke pasientens symptomer.

En god allmennlege bør ivareta pasientens helhet på en god og bevisst måte. Slik helsevesenet fungerer i dag, legges det også opp til at allmennlegene må være svært stødige i alle medisinske disipliner da det ikke lenger finnes mer generaliserte sykehusspesialister.

Det er på tide å styrke den medisinske breddekompetansen hos sykehuslegene.

Forklaring: * NSAMs syv teser fra 2001. Norsk selskap for allmennmedisin (NSAM) var en spesialforening for allmennmedisin som ble avløst av Norsk forening for allmennmedisin (NFA) i 2006. «Plakatens» tekst ble publisert i Tidsskriftet i 2003.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 14/2016

Powered by Labrador CMS