Et mulighetsrom for den betydningsfulle fastlegen

Kronikk: Runi Børresen, førstelektor i helsefremmende og forebyggende arbeid, Høgskolen i Sørøst-Norge

80 PROSENT AV Norges befolkning besøker sin fastlege i løpet av et år. Dette er et høyt tall som gjør legekontoret til et mulighetenes rom: Et rom hvor dem jeg brenner for, og hvor dem som har vært utsatt for vold og overgrep, kan bli sett og lyttet til.

Ifølge forskning kan dette føre til en reduksjon i antall legebesøk. Da den amerikanske legen og forskeren Vincent Felitti og hans medarbeidere begynte å lytte til det pasientene fortalte, om det vonde de hadde opplevd, ble antallet legebesøk redusert med hele 35 prosent. The Adverce Childhood Experience Study – ACE-studien – omfatter 17000 amerikanere fra middelklassen – med helseforsikring. Undersøkelsen viser at jo flere negative barndomserfaringer og barndomstraumer, som vold, overgrep og omsorgssvikt, desto større risiko er det for fysisk og psykisk sykdom senere i livet. Det er en dose-/responssammenheng mellom alvorlige livshendelser og senere helseproblemer.

SPRÅKLØSHETEN. Tenk om vi alle hadde fylt ut Fellittis «bio-psykososiale» kartleggingsskjema før vi møtte fastlegen? Hvis vi antar at forekomsten er omtrent den samme blant nordmenn som blant middelklasse-amerikanere, ville fastlegen møte fra én til to pasienter hver dag med en høy ACE-score – det vil si at de har flere enn fem alvorlige livshendelser i bagasjen.

At psyke og soma henger sammen, er alminnelig kjent. Allikevel bygger helsevesenet vårt på et slikt teoretisk skille – som professor i allmennmedisin, Anna Luise Kirkengen, har kjempet for å fjerne i mange år fordi hun mener vi vet bedre. Denne delingen mener hun blant annet har ført til en språkløshet omkring mange menneskelige tilstander, som for eksempel følgene av krenkelser av ulike slag, som resulterer i at mange leger mangler både kunnskap og redskap for å navngi disse tilstandene.

AKSEPTEN. Fastlegene er jo ikke psykologer, tenker dere kanskje? Nei, det er de ikke, men arbeidene til blant andre Kirkengen og Felitti viser at det har en positiv effekt at legen spør, og at legen lytter. Det gir en aksept for at krenkelser, vold og traumer påvirker den som opplever det, både fysisk og psykisk. En aksept de kanskje aldri før har fått. Det vonde blir ikke nødvendigvis borte, men det blir noe lettere å bære: Med dette kan det «giftige stresset» synke og selvrespekten øke.

For å få vite, må du spørre. Om ikke pasientene fyller ut et ACE-skjema, er det vesentlig å spørre om pasientene har noen vonde erfaringer tidligere i livet. Ikke mange forteller uoppfordret. Derimot er det mange som besvarer spørsmålet om hvorfor de ikke fortalte det til noen, med at «det var ingen som spurte». Skam og skyld har selvfølgelig sin porsjon av denne nedbrytende hemmeligholdelsen, men ved å spørre, vil du oppleve at de fleste svarer. De blir glade for å bli spurt.

Et tankeeksperiment til: Tenk om alle fastlegene spurte alle barna de møter på legekontoret om hvordan de egentlig har det? Har de det ok hjemme – og på skolen?

MULIGHETSROMMET. Muligheten som ligger i spørsmålene, får meg til å tenke på en lege som sa: «Vår kilde for hva som er mulig på jobben, er pasienten vår. Det er ikke alltid at denne kilden gir oss det vi trenger, men det er nå slik at dette er den kilden vi har…».

Hvis fastlegen synes tiden er for knapp, vil jeg vise til barnepsykolog Magne Raundalen som en gang sa at 30 sekunder var det han kunne bruke av tid til å bygge tillit når han jobbet ute i krisesituasjoner. Det var ikke mer tid. Punktum.

Er det fordi vi som samfunn ikke greier å ta innover oss hvor mange som opplever vold og overgrep, omsorgssvikt og alvorlige krenkelser, at vi ikke spør? Er det slik at vi ikke ser det før vi tror det?

KUNNSKAPEN! Mangler vi kunnskap? Ja, mener jeg som driver med tverrfaglige etterutdanninger innen disse områdene. Løsningen er mer kunnskap om hva disse erfaringene gjør med mennesker.

Kunnskap gjør at vi må «tro». Får medisinstudentene kunnskap om at vold og overgrep, omsorgssvikt og traumer – også kan føre til alvorlig fysisk sykdom, som infeksjonssykdommer, hjerte- og karsykdommer og kreft? Nei!

På direkte spørsmål fra meg, svarte en erfaren fastlege at det han mente var viktigst for hans mulighet til å hjelpe pasientene, var «tilgjengelighet og tilstedeværelse, og å akseptere symptomer man ikke alltid forstår samt evnen til å beholde empati, nysgjerrighet og glede».

YDMYKHETEN. I den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken bidrar ungdom med kunnskap og råd til blant andre helsevesenet, og de driver påvirkningsarbeid overfor nasjonale og kommunale myndigheter. I forbindelse med at regjeringen ønsker å skape pasientenes helsetjeneste, ble ungdommene, eller «proffene» som de kalles, spurt om hvilke fire verdier de ønsker å bli møtt med i helsevesenet.

Slik svarte de: «Åpenhet, ydmykhet, medbestemmelse og kjærlighet».

Legger vi disse svarene til grunn, kan fastlegekontoret bli et mulighetsrom.

Ingen oppgitte interessekonflikter