Hva med en virtuell bro over Atlanteren?

– Helsepersonell trenger kontakt med kolleger og faglig påfyll. Er det interesse for å bygge en virtuell bro over Atlanteren?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT

SETT FRA MITT faglige ståsted kan verdenen, grovt sett, deles i to. Storbyer – og alt utenfor. Som fagfelt finnes derfor distriktsmedisin i alle verdenshjørner.

Under den skotske konferansen Rethinking Remote møtte jeg Pétur Heimisson, en erfaren allmennlege fra Islands østkyst. Han spurte: – Møtes dere noen gang virtuelt? Jeg er interessert i erfaringer med å bygge nettverk mellom leger på den måten?

– Nei, svarte jeg, og la til; jeg kjenner ikke til organiserte legetreff via nettet. Ikke utenom spesielle møter og undervisning. I kompetansesenteret har vi avdelingsmøtene våre på Skype. Vi bor spredt og bruker ikke tiden på å reise hvis vi ikke må.

EYR. – Man møtes heller ansikt til ansikt, fortsatte jeg og gikk over i doseringsmodus: I Finnmark har man jule- og vårkurs som møteplasser for allmennleger og sykehusleger sammen. Samfunnsmedisinerne i fylket har en gruppe som har holdt det gående i over 25 år, til tross for lange avstander.

– Og så har vi jo Eyr. I 20 år har vi hatt et fantastisk epost-nettverk for interesserte i allmennmedisin. Alle kan bli med og ta opp det de enten lurer på eller vil dele med flere. Eyr knytter nesten to tusen mennesker i hele landet sammen.

Jeg så på ham. Ingen synlig begeistring å spore. Heller ingen reaksjon på det norrøne navnet Eyr, som med overlegg var gjentatt.

VIRTUELL MULIGHET. Islendingen fortsatte med det han hadde i tankene:

– Kunne det ha vært mulig å lage et virtuelt nettverk? Leger som jobber litt isolert fra kolleger med samme interesse, kunne ha fått mye igjen for å treffes virtuelt. Man kunne til og med lage et nettverk mellom Island og Norge.

– Kanskje det, svarte jeg langsomt. Ideen var ny. Og jeg har innsett at jeg tilhører dem som bruker litt tid på å bli begeistret for nye ideer som ikke er mine.

TEKNISK TRØTT? På konferansen var e-helse et hovedtema. Mange av oss som ikke kan kalles «early adapters», blir litt matt av alle ideene og mulighetene som har dukket opp. Noen er preget av dingser som har vært «mest arti’ for ungan», som man sier i Tromsø – eller mest interessant for utviklere og industrien.

Nyvinningene er ikke alltid sprunget ut av et behov i klinikken – og slett ikke utviklet i den vanlige hverdagsmedisinen. Men noen har sakte, men sikkert, blitt en selvfølgelig del av alt vi omgir oss med, personvernsikret og elegant: Bilde- og annen dataoverføring for en spesialistvurdering – og lettvinte løsninger for kommunikasjon.

ROBOTER. I andre land, og i oljebransjen, har tekniske roboter begynt å fylle hullene der det er helserisiko, men ikke helsepersonell. «Pipaluk» heter innretningen man finner på alle småsteder på Grønland. Den måler blodtrykk, utfører spirometri og sender opptak av hjertelyder og bilder av øreganger og hud.

I Nord-Sverige finnes virtuelle helserom der en sykepleier hjelper bygdefolk, som aldri har hatt egen lege, med undersøkelser og videokonferansebaserte samtaler med fastlege i byen. I Alaska er videokonferanse med allmennlege og andre utbredt. De som jobber slik, mener det går helt fint hvis man først har møttes i vanlige konsultasjoner og bygget opp en tillitsfull relasjon.

TID OG PENGER. Teknikken skal ikke erstatte de gode møtene, men komme i tillegg og hjelpe oss til å bruke tiden til nettopp møtene, ikke til reising eller de repetitive, enkle sakene hvor alle parter ønsker en rask ekspedering. Teknikken skal også bidra til at pasienter i grisgrendte strøk kan bli værende i vante omgivelser og samtidig få avansert helsehjelp.

I Nunavut går en firedel av helsebudsjettet til pasientreiser. Avstandene er så store og flyturene så dyre at pårørende ikke har råd til å besøke den kreftsyke på spesialsykehuset i en annen del av Canada. Det koker ned til at det viktigste er å satse på menneskene - å bygge på gamle og lage nye relasjoner. Til og med sjeflegen i Shell snakker troverdig om det.

KLAR FOR BROBYGGING? På Islands østkyst er det småsamfunn med bare én lege. Noe må gjøres. Helsepersonell trenger kontakt med kolleger og faglig påfyll.

– Kanskje vi må sentralisere, undret Pétur Heimisson. Synd, for legene er jo professorkompetente på sin avgrensede befolkning.

– Vent litt, ivret jeg. Det blir fort samfunnsøkonomisk dyrere å samle legetjenestene. Jeg viste ham Senjalegemodellen: Ett stort legekontor er samlingsstedet for legene som reiser til utekontor i Senjas fire kommuner. Det er dyrt å la pasienter reise. Se på nsdm.no!

En virtuell bro over Atlanteren ble plutselig bygget. Er det interesse for å gjøre den større?

Powered by Labrador CMS