Derfor publiserer vi honorarene

Offentliggjøring av pengeoverføringer mellom legemiddelindustrien og leger øker åpenheten om et felt preget av mistro og mistenksomhet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

POTENSIELT PROBLEM: – Alle former for pengeoverføringer fra produsent til enkeltleger eller forskningsgrupper, innebærer et potensial for å overdrive effekten av et legemiddel, å bagatellisere bivirkninger eller underslå annen, vesentlig informasjon. Foto: Celine Bull

LISTEN og databasen som Dagens Medisin nå offentliggjør, har sin bakgrunn i et vedtak fra 2013: Da bestemte European Federation of Pharmaceutical Industries and Associations (EFPIA) å offentliggjøre verdioverføringer fra industrien til helsepersonell og helseforetak. Med dette tok legemiddelindustriens europeiske bransjeorganisasjon grep for økt åpenhet om et område som tradisjonelt har vært preget av mistenksomhet, tvil, usikkerhet og mystikk.
Vi trenger leger og helsepersonell som samarbeider med industrien, og som bidrar til å utvikle nye legemidler. En lege som har interessekonflikter til industrien, er ikke uegnet til å gjøre jobben som doktor.

MANGE av landets fremste eksperter innen viktige terapiområder har bindinger til industrien. Det er heller ikke slik at flere interessekonflikter gjør en ekspert mindre egnet som fagperson enn helsepersonell med binding til ett firma. Kanskje tvert imot: Interessekonflikter til flere firmaer gjør trolig bindingen til det enkelte firma mindre.
Samtidig innebærer alle former for pengeoverføringer fra produsent til enkeltleger eller forskningsgrupper et potensial for å overdrive effekten av et legemiddel, å bagatellisere bivirkninger eller underslå annen, vesentlig informasjon. Eksemplene på dette er – gjennom medisinens historie –mange og alvorlige.

UBALANSERT og feilaktig informasjon om legemidler tilhører verken bare fortid, eller noe som kun forekommer i andre land. Siden 2007 har Legemiddelverket ført tilsyn med markedsføring av legemidler i Norge. I fjor ble det gjennomført 40 uanmeldte besøk, med 20 vedtak om brudd på regelverket som resultat.
De alvorligste bruddene var reklame som var medisinsk villedende og kunne føre til feilbehandling av pasienter. Ett av bruddene resulterte i tre måneder med reklameforbud for et legemiddel, ifølge SLV.

DERFOR er offentliggjøringen av verdioverføringer mellom norsk helseforetak/helsepersonell og legemiddelindustrien i Norge både et godt og nødvendig tiltak for å skape større åpenhet om «hvem som mottar hva og fra hvem».
Listene er imidlertid ingen komplett oversikt over midler som har tilflytt helsepersonell i Norge. Helsepersonell kan reservere seg imot å få navnet sitt offentliggjort i listene. Ifølge Legemiddelindustrien (LMI) har én av tre leger som har mottatt penger for 2015, reservert seg mot offentliggjøring: Dette betyr at listene langt på vei blir halvkvedete viser.

LMI mener «det kan være flere grunner til at leger har valgt å reservere seg nå: Dette er et helt nytt tiltak, og det vil ta tid å innføre systemet ordentlig», mener bransjeorganisasjonen.
I fjor uttalte daværende president i Legeforeningen, Hege Gjessing, at hun så positivt på reservasjonsmuligheten. Hun sa at det var opp til den enkelte lege å avgjøre om legen ville samtykke til offentliggjøring, uten å komme med en generell anbefaling om å gjøre nettopp det.

VISEPRESIDENT Jon Helle vedgår nå at foreningen har en annen holdning til saken. Man ønsker åpenhet for å øke tilliten, og har derfor «sendt ut informasjon til alle våre medlemmer hvor vi anbefaler legene å gi sin aksept og dermed bidra til åpenhet og transparens».
Dette er den rette holdningen til problemstillingen, selvsagt – men trolig trengs det et enda sterkere fokus på saken enn brevskriving.

NORGE trenger privat kapital og kunnskap som understøtter den offentlige helsetjenesten for å finne nye og bedre løsninger på de medisinske utfordringene. Behovet for samarbeidet er godt forankret i norsk offentlighet gjennom HelseOmsorg21, den nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategien for helse og omsorg.
Ved neste års offentliggjøring bør samtykkeandelen ligge på 80–90 prosent. Dette er en utfordring som Legeforeningen, de ulike spesialitetene og enkeltleger må ta på alvor.
Alternativet er at GSK-modellen – hvor man nekter å samarbeide med leger som ikke samtykker til offentliggjøring – blir standard for norsk legemiddelindustri som helhet.

Powered by Labrador CMS