Feil kur med ny struktur på DPS

Martine Antonsen, landsleder i Mental Helse Ungdom
Marit Hermansen, president i Legeforeningen
Tor Levin Hofgaard, president i Psykologforeningen
REGJERINGENS FORSLAG om kommunalisering av distriktpsykiatriske sentre (DPS) er et løst fundert eksperiment som setter den helhetlige oppfølgingen av pasientene i spill. Det er et signal som er vanskelig å forstå, ikke minst fordi det kommer fra en regjering hvis slagord er «pasientens helsetjeneste».
Regjeringen vil forsøke å la kommuner overta driftsansvaret for DPS fra sykehusene. Vi, som representerer både brukerne av psykisk helsevern og to av de store profesjonene som jobber der, mener at helsemyndighetene er på villspor. Denne reformen fremstår mer som et ledd i regjeringens politikk for å slå sammen kommuner, enn å styrke tilbudet til en allerede utsatt pasientgruppe.
SPLITTER OPP TJENESTENE. Ved å splitte opp tjenestene, risikerer vi at fibrene ryker i samarbeidslinjene til somatikken. Dette vil svekke en helhetlig ivaretakelse av pasienten, stikk i strid med regjeringens egen politikk. Situasjonen blir ikke mindre alvorlig når vi vet at personer med psykiske helseproblemer er overrepresentert i de somatiske helsestatistikkene og har lavere antatt levealder enn resten av befolkningen.
Det er en myte å tro at oppbyggingen av spesialisthelsetjenesten er ferdig. I dag er det fortsatt slik at du kan bli henvist til spesialisthelsetjenesten i psykisk helse, og risikere at du som pasient aldri får møte en spesialist. Mer enn én gang har vi opplevd at fastleger som henviser pasienter til spesialistoppfølging, fortviler over at pasientene møtes av DPS-ansatte med mindre kompetanse på psykisk helse enn de har selv. De færreste ville ha akseptert en tilsvarende situasjon innen somatikken.
FLERE AKUTTINNLEGGELSER. Det finnes gode samhandlingsargumenter for at akuttfunksjoner, sengeposter og DPS befinner seg i samme organisasjon. Det gjelder ikke minst når målet er at pasientene skal være kort tid på sengepost. Da er det viktig for pasienten at de ulike spesialistenhetene samarbeider sømløst og kjenner hverandres kultur.
DPS-ene i store kommuner er i dag en integrert del av universitetssykehusene, med sengeposter, poliklinikker med høy spesialiseringsgrad, ambulante team og et nært samarbeid med somatiske sykehusavdelinger. Skapes det avstand mellom DPS-ene og psykisk helsevern, er faren stor for at kommunen vil ta i bruk flere akuttinnleggelser på sykehus.
PÅRØRENDE OG BARN. Diskusjonen om kommunale DPS handler i bunn og grunn om hvor langt en desentralisert spesialisthelsetjeneste kan gå, uten at det går utover pasientenes tilbud. DPS-ene har en rekke viktige oppgaver som vil bli berørt av reformen som nå foreslås:
– De gir tilbud til pårørende, inklusive barn som pårørende.
– De driver forsking og fagutvikling på en rekke områder som står høyt oppe på den helsepolitiske dagsordenen. Stikkord er redusert og riktigere bruk av tvang, kortere og færre døgnopphold, økt bruk av ambulante team (ACT-team), døgnkontinuerlig akutt beredskap, brukerstyrte senger, og medisinfrie tilbud.
Vi er bekymret for hva dette gjør med rekrutteringen til disse utviklingsmiljøene. Vi kan ikke havne i den situasjonen at de brytes ned og må rykke tilbake til start.
NYE SAMHANDLINGSMODELLER. Mental Helse Ungdom mener i likhet med Legeforeningen og Psykologforeningen at utfordringene som er tilknyttet samhandling i psykisk helse, kan løses bedre med andre tiltak enn en forvaltningsreform. Det finnes mange eksempler på at kommuner og DPS i fellesskap har funnet gode samarbeidsformer.
En forutsetning for å lykkes, er at kommunene sammen med DPS finner frem til løsningene lokalt, og ut ifra hva som passer på det enkelte sted. Ett eksempel på en samhandlingsmodell er aktivt oppsøkende behandlingsteam. Disse består av representanter fra både spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. De utgjør et veldokumentert bindeledd mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, og de kan tilby en langt mer målrettet løsning på samhandlingsutfordringene enn en ren kommunal drift av DPS.
Vi kan ikke presse igjennom en reform av spesialisthelsetjenesten i psykisk helse bare for reformens skyld. Vi håper derfor at regjeringen lytter til rådene som både pasienter og profesjoner nå stiller seg bak.
Ingen oppgitte interessekonflikter