Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Legeliv: Kampen om tiden

– Når tid har blitt et knapphetsgode, er det viktig å forvalte den riktig. Det viktigste på sykehuset er møtet mellom pasienten og behandleren, påpeker Jana Midelfart Hoff.

Annons:

Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i helse- og sosialkomiteen, Bergen

Dagens artikkeltekst skrives først og fremst i dyp takknemlighet til familiens strålende fastlege. I femten år har han håndtert vårt stort og smått, men nå går han over i pensjonistenes rekker. Hans arvtaker kommer sikkert også til å være veldig bra, men vi kommer til å savne den lune humoren, det faste håndtrykket, og evnen til å skille mellom harmløst kontra farlig – samt å bære over med mors overnervøsitet og fars bagatellisering. Dernest skal kronikken også handle litt om legekunst, og, ikke minst, tid som en viktig ingrediens i legekunsten. Dette er også inspirert av fastlegen vår.

I et jaget samfunn som vårt, har tid etterhvert blitt definert som et knapphetsgode. Det er nesten noe luksuriøst, ja, dekadent, over det å ha god tid. Men når tid har blitt et knapphetsgode, er det desto viktigere å forvalte den riktig.

AVSPORING. Det meste i dagens helsevesen kan måles – og måles – i tid: Liggetid, operasjonstid og ventetid etc. I noen sammenhenger er det riktig og viktig at ting går raskt; ved fødsler og når en blodpropp skal løses opp for å unngå stor hjerneskade. Men andre ganger kan kravet om at det skal gå så fort og tid rasjonaliseres, virke mot sin hensikt.

Av og til kan det virke som om det er et mål i seg selv å holde pasientene utenfor sykehusene med alle midler. Og når de først har kommet inn, kan vi ikke få dem fort nok ut.

Overbehandling er et hett tema for tiden. Og ja, overbehandling er viktig å ta tak i: Man skal ha en god grunn før man opererer en pasient eller gir potensielt skadende medisiner. Nytten må oppveie ulempen. Men av og til – når jeg hører de mest fremtredende debattantene snakke ildfullt om å «holde pasienten utenfor sykehusets vegger» og «at fastlegens viktigste oppgave er å si nei» samt at det gjelder å holde pasienten unna spesialisten – tenker jeg at her gikk noe litt  av sporet.

PROBLEMENE. I min legegjerning driver jeg stort sett med oppfølging av pasienter med kroniske nevrologiske sykdommer, særlig multippel sklerose (MS). Mange MS-pasienter kan jeg hjelpe med å bremse sykdommen samt stoppe utviklingen, men det gjelder langt ifra alle. De fleste kan jeg likevel hjelpe med noe. Med smerter, med spastisitet, med henvisning til den hyggelige uroterapeuten slik at de slipper å bruke bleier.

Frekvensen av kontroller er avhengig av type behandling, men alle får mulighet til å komme med jevne mellomrom. Ikke for de store revolusjonene, men for at både de og fastlegen skal få mulighet til å ta opp problemer som jeg kanskje kan gjøre noe med, og at vi skal ligge i forkant for å finne gode løsninger. I de beste tilfellene blir vi da et lite basisteam rundt pasienten, fastlegen og jeg – godt hjulpet av MS-sykepleier, fysioterapeut og andre vi må lene oss på. Og det fungerer godt.

MENINGEN. Om det ikke akkurat er stor legekunst, så tenker jeg i lyse øyeblikk at dette ihvertfall må være en liten akvarell.

For meg er dette meningsfullt. Det som ikke ville ha vært meningsfullt, ville være å måtte skyve disse pasientene vekk hele tiden. En bekjent av meg fortalte en gang at det var når kreftlegene på sykehuset sa at nå skulle han ikke komme dit mer, at han skjønte hvor syk han var – og hvor inderlig alene. Har man en alvorlig kronisk sykdom, med de svingningene og bekymringene dette medfører, trenger man en åpen dør. Man trenger både fastleger og spesialister som er tydelige på hva som kan gjøres – og ikke – men som også leter etter de små endringene som gjør at livet går fra å være en plage til å bli tolerabelt.

SAMSPILLET. Nylig var jeg så heldig at jeg kunne besøke Ringerike sykehus og direktør Per Bleikelia, og det var et svært bra besøk. Der har de som motto at det viktigste som skjer på et sykehus, er møtet mellom pasient og behandler. Alt som gjøres på sykehuset, skal støtte opp under dette. Jeg synes det er et flott motto. Sykehuset blir ikke et «skyvehus». Også her er tiden knapp, men den prioriteres til å la fagfolk møte pasientene. Målet blir ikke å holde fagfolkene unna pasientene.

Her er vi tilbake til den dyktige fastlegen vår. Han som hadde en åpen dør, han som skilte mellom uviktig og viktig, men som også var tydelig på hva som skulle til spesialisthelsetjenesten. Som han sa til meg en gang i forbindelse med sykdom i familien, hvor jeg var ganske fortvilet. «Sykehus er til for pasientene – husk det». Dette kan være gode ord å huske for oss alle, fra byråkrater til fotfolk.

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   2 + 5 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
NB! Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


Nyheter fra startsiden

LEGEMIDDEL FIKK JA I BESLUTNINGSFORUM

175 pasienter med benmargskreft kan få ny medisin

TUSENVIS AVVVISES I PSYKISK HELSEVERN

– Helt uakseptabelt3

UNIVERSITETSSYKEHUSET NORD-NORGE

Også Helsepartiet krever UNN-granskning2

UNIVERSITETSSYKEHUSET NORD-NORGE

Hevder politikerne driver heksejakt7

TUSENVIS AVVISES I PSYKISK HELSEVERN

Fastlegene: – Sinne og avmakt4

TUSENVIS AVVISES I PSYKISK HELSEVERN

Psykiaterne: – Systemsvikt

TUSENVIS AVVISES I PSYKISK HELSEVERN

Se oversikt: Disse DPS'ene avviser mest og minst6

TUSENVIS AVVISES I PSYKISK HELSEVERN

– Jeg får helt vondt i magen

Kommende DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!