Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Legeliv: – Å lytte er en kunstform

– Å høre er ikke det samme som å lytte, skriver Tone Skjerven.

Annons:

TONE SKJERVEN, overlege, Klinikk for voksenpsykiatri, Helse Møre og Romsdal HF

Å lytte er en svært viktig del av legegjerningen, og det å ha hørt og forstått pasientens budskap, er sentralt for å treffe riktige beslutninger i det videre behandlingsforløpet. Opplæring og trening i lege-/ pasientkommunikasjon har de siste årene fått en helt annen og mer sentral plass i studiet enn da jeg studerte. Allikevel skjer det stadig feil på bakgrunn av mangelfull kommunikasjon, og mange pasienter klager på at de ikke har blitt hørt og tatt alvorlig. Hvorfor er det så vanskelig å få tak i pasientens budskap?

Når vi lytter, tenker vi vel først og fremst på at vi bruker ørene som sanseorgan – og det verbale språket som objekt for lyttingen. Å lytte er imidlertid ikke det samme som å høre. «Jeg hører hva du sier», er en tilbakemelding som ikke nødvendigvis fremmer følelsen av å ha blitt forstått. Snarere kan det kjennes som en ganske avvisende tilbakemelding, og et varsel om at nå er det nok, jeg har hørt deg, men er ikke villig til, eller interessert i, å høre mer.

NYANSER. For å fremme god kommunikasjon, må legen lytte oppmerksomt, utdype fenomenene og anstrenge seg for å forstå pasientens budskap. I mange tilfeller vil det være behov for å fange opp nyanser i kroppsspråket og tune inn den affektive tonen, lytte etter tonefall og stemmeleie. Man kan trenge å gjøre et slags oversettelsesarbeid på grunnlag av den aktive lyttingen og bringe dette tilbake til pasienten. For om ordene og budskapet kan være forståelige på ett plan, har vi mennesker forskjellige undertekster med vidt forskjellig innhold.

To personer kan oppfatte ett og samme verbale budskap på vidt forskjellig måte. «Doktoren sa at jeg må trimme mer», kan av én person oppfattes som svært krenkende da han ikke gikk til legen for å få gode råd om livsstil, men for å få vite hvorfor han har så mye hodepine og er så slapp. En annen person med de samme symptomene kan ta doktorens oppfordring som en positiv oppstrammer, et spark bak og med glede endre sine vaner. Et enkelt eksempel, men illustrerende for hva som menes med forskjellige undertekster.

FORSTÅELSE. I psykiatrisk praksis, og spesielt i psykoterapifaget, er det sentralt å kunne forstå forskjellige undertekster. Med undertekster mener jeg her hvordan personen på bakgrunn av sin utviklings- og erfaringshistorie har dannet seg forskjellige «sannheter» om seg selv i relasjon til andre og til fenomener i den ytre og indre verden. For å få tak i slike underliggende budskap, må man lære å lytte med hele kroppen, lytte etter både bevisst og ubevisst kommunikasjon. Det er ikke nok å ha ører og høre med – og munn å snakke med. Terapeuten må på en måte bruke seg selv som et instrument som han må bli godt kjent med for å kunne utnytte dets potensiale. For å utvikle ferdigheter i bruk av instrumentet, arbeider man i veiledning med fenomener som utspiller seg i lege- og pasientrelasjonen.

For å kunne forstå disse fenomenene, trenger man å tilegne seg teorier om hvordan undertekster oppstår og lever sine liv i vår bevisste og ubevisste indre verden. Man må ha kunnskap om hvordan symptomer utvikles og organiseres – og hvordan man kan arbeide med de prosessene som utspiller seg på bakgrunn av slike.

EGENTERAPI. Et problem som ofte oppstår i samtale med pasienter, er at det ikke er så enkelt å sette ord på hva man føler eller tenker, og langt mindre se sammenhenger mellom de opplevde symptomene og hendelsene i livet.

Vår oppgave er å lytte oss inn i historien, oppdage synlige og mindre synlige fenomen gjennom verbalt språk, kroppsspråk og reaksjonsmønster, holde sammen det vi har oppdaget – og etter hvert gi dette tilbake i en form som pasienten kan forstå og kjenne seg hjemme i. Det er som et slags detektivarbeid, sammen med pasienten i sinnets indre, som krever kunnskap og ferdigheter, mye øvelse og rikelig med veiledning. Mange vil også mene at man må bli kjent med seg selv på en tilsvarende måte som pasienten skal bli kjent med seg. Egenterapi er således et krav for flere av de etablerte terapiutdanningene.

EN KUNSTFORM. Grunnlaget for god kommunikasjon er å kunne lytte til den andre – på den andres premisser. Det er så lett å falle inn i en argumentasjonskommunikasjon, slik som en politisk debatt, eller trekke for raske konklusjoner.
Kunsten å lytte er en nødvendig ferdighet i legeyrket, og en utvidet kunstform i psykoterapiyrket. Dette må vi holde fast på i videre planlegging av lege- og spesialistutdanningen.

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   3 + 6 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
Jeg godkjenner publisering av artikkelkommentaren og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


Nyheter fra startsiden

Trakk anken: Likestillingsombudets vedtak blir stående

OUS diskriminerte ansatt etter fødselspermisjon4

RAPPORT OM UNDERERNÆRING HOS ELDRE

– Det blir ikke gjort noe som monner1

Behandling i legevakt etter rusforgiftning

– Behov for bedre oppfølgingsrutiner

RETNINGSLINJER FOR IMMUNTERAPI

Reagerer på uklare råd om ny immunterapi

Strategi 2030 for Helse Midt-Norge

Svarer RHF-direktøren i video2

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!