En ny type helseulikhet

Selv om alle helsetjenester fremstår som viktige for den enkelte, kan ikke det offentlige prioritere alt. Hvis vi ikke aksepterer ulikhet i tilgang til lavt prioriterte tjenester, må vi enten finansiere dem for alle – eller forby dem for alle.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen & Adjunct Professor, Harvard Chan School of Public Health
DET ER BRED faglig og politisk enighet i Norge om at vi skal ha likeverdig tilgang til helsetjenester og at de, i hovedsak, skal være offentlig finansiert. Samtidig er det ulik tilgang til noen få ikke-prioriterte eller lavt prioriterte tjenester som kosmetisk kirurgi, sterilisering, og in vitro-fertilisering – etter tre forsøk. Disse tilbudene må man betale selv, og dette er det bred aksept for.
Nå er vi i ferd med å få ulik tilgang til flere og flere tjenester. De som ikke får tilbud i Norge og som har råd til dette, kan reise til utlandet og betale selv for stamcelletransplantasjon ved multippel sklerose eller systemisk lupus erythematosus. Andre betaler for eksperimentell eller svært kostbar kreftbehandling i utlandet – eller ved private klinikker i Norge. Private helseforsikringer blir stadig mer populære, blant annet for kortere ventetid for utredning og operasjoner.
ETIKKEN. Denne nye helseulikheten kan karakteriseres med tre kjennetegn: Det gjelder tjenester som ikke blir prioritert eller som er lavt prioritert av det offentlige, tilgangen til tjenesten blir primært bestemt av betalingsvilje og betalingsevne, og nytten er usikker eller lav. Fra et etisk perspektiv er det særlig to spørsmål som tvinger seg frem. Er ulikhet i tilgang til lavt prioriterte tjenester akseptabel, og hva bør gjøres?
Er den nye helseulikheten etisk problematisk? Likeverdige helsetjenester er viktige fordi helse er et viktig gode i seg selv, men også fordi lik helse er en forutsetning for like muligheter til å oppnå andre goder i livet – som utdannelse, jobb, fritid og meningsfylte livsprosjekter. Dette er viktige grunner som gir bred enighet om offentlig finansiering av grunnleggende helsetjenester i Norge.
PRIORITERINGENE. Gjelder disse grunnene også for lavt prioriterte tjenester? Det er fristende å svare ja, men jeg mener svaret er nei. Selv om alle helsetjenester fremstår som viktige for den enkelte, kan ikke det offentlige prioritere alt. Prioriterte tjenester må for eksempel ha dokumentert nytte. Hvis vi er i tvil om nytten og kostnadene er store, blir tjenesten rangert som mindre viktig. Hvis vi er usikre på om stamcelletransplantasjoner virker for alvorlig systemisk lupus, kan tilbudet ikke prioriteres. Nytten er for usikker og tjenesten vil antakelig ha liten betydning for helsen og for våre muligheter. Det er slike tilbud det nå er ulik tilgang til. Det må vi akseptere, gitt at systemet for vurdering av nytte fungerer. Denne nye helseulikheten påvirker ikke de grunnleggende mulighetene i våre liv og er derfor etisk sett mindre problematiske.
Hvis vi ikke aksepterer ulikhet i tilgang til lavt prioriterte tjenester, må vi enten finansiere dem for alle – eller forby dem for alle. Det første vil gå utover andre viktige goder i samfunnet, det andre vil bryte med valgfrihet.
HVA BØR GJØRES? Dette spørsmålet har både en helsepolitisk og en praktisk side. Selv om ulikhet i tilgang til lavt prioriterte tjenester kan aksepteres i prinsippet, vil utviklingen føre til et todelt helsevesen. I prinsippet kan vi tenke oss at folk får de viktigste tjenestene gratis og bare må betale for de uviktige. I praksis er det ingen land som har klart en slik prioritert todeling. I praksis blir det lett slik at de som har råd, får tilgang til bedre tjenester enn dem som tilbys gjennom det offentlige.
Hvis dette skjer, vil stadig flere ønske det mest omfattende og beste tilbudet, og det offentlige tilbudet vil forringes. De ressurssterke vil søke private tilbud, og vårt offentlig finansierte universelle tilbud vil miste støtte og oppslutning. Dette blir en prosess som ikke kan snus. Det er ingen politiske partier i Norge som ønsker en slik utvikling. Det handler om velferdsstatens mest populære gode – helsetjenesten.
EN NY POLITIKK? Den nye helseulikheten vokser frem på grunn av internasjonale trender vi ikke er herre over. Vi kan ikke lukke øynene for at etterspørselen er større enn det mulige tilbudet. Men vi kan unngå at helsetjenesten to-deles på feil måte ved å prioritere bedre.
Jeg mener at fem elementer må til for å bevare en universell, solidarisk helsetjeneste: 1) Vi bør sikre et robust offentlig tilbud gjennom god finansiering som holder tritt med forventninger, teknologisk utvikling og demografiske endringer. 2) Vi bør sikre at det bare oppstår ulik tilgang til tjenester som fortjener lav prioritet. Dette gjør vi ved systematisk, åpen prioritering. 3) Vi må sikre god kunnskap om helsetjenestetilbudet til befolkningen gjennom nyskapende håndtering av store datamengder. 4) Vi må legge til rette for demokratisk påvirkning av helsetjenestetilbudet. Hvis en stor andel av befolkningen kjøper seg visse tilleggstjenester, og befolkningen opplever at denne ulikheten i tilgang er urettferdig, bør disse tjenestene ha høyre prioritet. 5) Vi bør fjerne ordninger som
undergraver den brede støtten til vår universelle helsetjeneste. Statlige selskaper og kommunale aktører bør ikke ha anledning til å kjøpe private helseforsikringer. Hvis de ser et slikt behov, bør det offentlige tilbudet styrkes.
Norsk helsepolitikk kan justere kursen på to måter – samtidig: Ett steg til venstre med sterkere vektlegging av likhet i tilgang til grunnleggende, viktige helsetjenester, og ett steg til høyre med sterkere vektlegging av frihet og mindre uro over ulik tilgang til ikke grunnleggende helsetjenester.

Powered by Labrador CMS