Åpner for å diskutere ulik tilgang til helsetjenester

Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk og leder av Prioriteringsutvalget, mener vi er nødt til å akseptere ulik tilgang til de minst viktige helsetjenestene. Dagens Medisin har spurt helsepolitikere på Stortinget om de vil åpne for ulik tilgang til lavt prioriterte helsetjenester.

Høyre: – Må ha grenser for offentlig tilbud
– Det er allerede slik i dag at ikke alle tjenester dekkes av staten. Slik jeg oppfatter Norheim, mener han at vi bør gå lenger i å fjerne de minst viktige tjenestene fra det offentlige tilbudet. Jeg er enig i at det er en debatt vi må ta, og den gjelder både sykehusene og kommunehelsetjenesten. Ett eksempel på behandling som man kan diskutere om det offentlige skal dekke, er kolesterolmedisin. Det gis på blå resept, ofte mot livsstilsrelatert sykdom, og det er begrenset dokumentasjon på at det har livsforlengende effekt, sier Sveinung Stensland (H). 

– Det jeg ikke vil gå med på, er å lage et amerikanisert helsevesen: Blir du syk, skal du få hjelp av det offentlige helsevesenet. Men det må være grenser for hva det offentlige skal tilby. At slike grenser skaper diskusjoner, ser vi hver gang Beslutningsforum har møte. Én av de store pressgruppene i helsepolitikken i dag er de som vil ha tannbehandling inn i Folketrygden. Jeg mener at det siste vi skal gjøre, nå som vi må prioritere stadig hardere, er å utvide hva staten skal betale for.

Ap: – Alt er ikke like viktig
– Det verste vi som politikere kan gjøre, er å si at alt er like viktig: Da forsømmer vi oppdraget vårt. Det er en helhetlig offentlig helsetjeneste som gjør det mulig å prioritere, og hvis man åpner for mer direkte refusjon – slik regjeringen gjør med Fritt behandlingsvalg – utfordrer man denne helheten. I dag er det ingen politikere som vil diskutere hva den offentlige helsetjenesten ikke bør tilby. Det er kanskje en diskusjon vi må ta i fremtiden, sier Ingvild Kjerkol (Ap).

– Norheim nevner enkelte helsetjenester der det allerede i dag er aksept for ulik tilgang. Kan du tenke deg flere tjenester dette kan gjelde for?

– De finnes nok. Det som er viktig, er at alle har muligheten til å bruke disse tjenestene. Jeg tror det må være en aksept for at mange vil velge andre løsninger enn dem det offentlige tilbyr, når det oppfattes som det enkleste. Jeg mener at det ikke er en politisk oppgave å definere hvilke tjenester dette skal gjelde.

Sp: – Ikke urimelig med lang ventetid
– Jeg mener at det for alle spesialiteter innen medisinen bør gjøres en gjennomgang av hva som skal være en del av det prioriterte, offentlige tilbudet og hva som ikke skal være det. En slik gjennomgang bør initieres av Helsedirektoratet og skje på nasjonalt nivå. For noen tjenester som folk i dag forventer å få, er det ikke urimelig at man i fremtiden må akseptere en lang venteliste, eller å måtte betale for tjenesten, sier Kjersti Toppe (Sp).

– Én ting er tjenester som grenser mot rent kosmetiske inngrep, for eksempel å fryse bort vorter. Et annet eksempel er tidlig ultralyd før tolvte uke i svangerskapet: Det gir ingen klar helsegevinst for mor eller barn, men er en tjeneste noen synes er «kjekk å ha». Her må vi akseptere ulik tilgang, og hvis det er noen som ønsker å betale for det, mener jeg det er helt greit. Dette står ikke i noe motsetningsforhold til det å sikre lik tilgang til de nødvendige helsetjenestene, som gir en klar helsegevinst.

Venstre: – Naiv tro på sterk offentlig dominans
– Det er i hvert fall en diskusjon vi er nødt til å ta. Det er også en diskusjon som handler om hvem vi aksepterer at skal tilby tjenestene. Det er veldig naivt å tro at helsetjenesten skal fortsette å være så dominert av det offentlige som den er i Norge i dag. På kommunenivå bør vi akseptere et mangfold av ideelle, private aktører, og vi må nok akseptere en viss grad av ulikhet: Det er for eksempel forskjell innen hjemmetjenestene, hvor noen brukere får bistand til å handle eller vaske, sier Ketil Kjenseth (V).

– I den andre enden av skalaen har vi kreft, hjerte- og karsykdommer og så videre. Her tror jeg det er viktig at vi ikke slipper oss for mye løs med private aktører. For å sikre det norske tilbudet, mener jeg det også er viktig at Norge er med på å utvikle nye medisiner og behandlingsmetoder. For de rikeste er det ofte enklere å oppsøke behandling i utlandet; de har råd til å betale selv eller får forsikring gjennom jobben. Vi kan ikke være så byråkratiske at vi ikke når frem til egne innbyggere med gode tjenester.