Debattkulturen

BARTHOLD VONEN, professor ved Universitetet i Tromsø, mangeårig gastrokirurg og nylig avgått viseadministrerende direktør ved Nordlandssykehuset, mener det er behov for radikale grep for å skape en bedre helsetjeneste. Som fersk leder for Senter for medisinsk dokumentasjon og evaluering (SKDE) peker han på organisering i medisinske spesialiteter – og selve visjonen om «faget først» – som vesentlige hindre for den beste pasientbehandlingen.
Vonen er en sterk tilhenger av helseministerens visjon om pasientens helsetjeneste. For å komme dit, må det jobbes mer på tvers i medisinen: Silotenkingen må brytes, mener han. Dette er krevende, ifølge Vonen, blant annet fordi det innen medisinen «er en innebygd motstand» mot å organisere rundt pasienten.

HELSETJENESTEAKSJONEN og dens styreleder Torgeir Bruun Wyller kaller utspillet for nok et forsøk på økt ovenfra og ned-styring av norsk helsetjeneste. Han mener at Vonens versjon er oppkonstruert – og et forsøk på å fjerne helsetjenesten fra sitt opprinnelige verdigrunnlag og den forpliktelsen man har overfor den enkelte pasient.
Vinterens debatt om fryktkultur i helsetjenesten illustrerte også sterke motsetninger og dyp uenighet på sentrale områder: Det finnes – mildt sagt – svært mange oppfatninger om hvordan man skal skape en best mulig helsetjeneste.

AVTROPPENDE departementsråd Anne Kari Lande Hasle bidro til temperatur i debatten. Årsaken til fryktkulturen finner man i profesjonen, heller enn i organiseringen, sa hun i et intervju med Dagens Medisin i februar:
«Helsepersonell er ikke lett å lede. Det er lettere å bli arrogant enn ydmyk når man blir tatt opp på legestudiet og skal gjennom det. Utdanningen har ikke vektlagt nok verdien av å lytte til andre. Dette mester-/svenn-begrepet, hvor de unge skal lære av professoren, fordrer et konservativt system», uttrykte Lande Hasle.

INTERVJUET var kraftig kost, men uttalelsene til den tidligere departementsråden var veloverveide. Hun sto ved alt hun hadde sagt, og la for øvrig til: «Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig å være lege i dag, møtet med sykehusverdenen er nok annerledes enn mange hadde trodd. Vi stiller andre krav til legene nå enn før».
Eksemplene over viser hvordan debattanter ser ulikt på vår mangslungne helsevirkelighet. Det har vi ikke vondt av i et land hvor vi er enig om mye. Uenighet er bra – meninger må brynes og ulike innfallsvinkler til et problem er stimulerende. Spørsmålet er dog om debattanter fra tid til annen også bør evne å legge godviljen til og gi sine meningsmotstandere noen verbaler poenger.

IBLANT får man inntrykk av at folk, nærmest av gammel vane, enten overdriver meningsmotstanderens synspunkter eller bevisst snakker forbi hverandre. Man leter etter uttalelser og resonnementer hos motparten som man trekker så langt man bare kan – og kanskje enda litt til – for å skape uenighet og konflikter.
Noen ganger bør man også forsøke å løfte frem det man er enig om. Men da trenger vi et debattklima hvor det å gi andre rett, må løftes frem som noe som gir plusspoeng. Helsetjenestens natur er både død, sorg og lidelse. Kanskje nettopp derfor bør meningsmotstandere i helsedebatten vise hverandre litt raushet, evne til å verdsette andres argumenter og unne hverandre et klapp på skulderen: Ofte er interessemotsetningene eller virkelighetsforståelsen mindre enn hva aktørene gir uttrykk for. Ifølge den trønderske «Godfot-teorien» blir vi gode gjennom å gjøre andre gode.