Beslutningsdebatten

NORSKE myndigheter ønsker likeverdige og gode helsetjenester, finansiert av fellesskapet. Målsettingen er felles for alle partier på Stortinget. Selv om våre politikere ofte løfter frem forskjeller i ideologi og virkemidler, har skiftende regjeringer de siste tiårene i all hovedsak sørget for en stø, helsepolitisk kurs.
Systemet med nye metoder i spesialisthelsetjenesten har gitt større forutsigbarhet i innføringen av nye legemidler i Norge. Systematikken med metodevurderinger har gitt en bedre koordinert og samlet innføring. Det er heller ikke slik – som enkelte hevder – at myndighetene først og fremst sier nei til nye behandlingsmuligheter. Beslutningsforum har sagt ja i 28 av 34 saker om nye legemidler.
BESLUTNINGSSYSTEMET er likevel ikke perfekt. For alvorlig syke pasienter nytter det ikke å vente på metodevurdering eller prisforhandlinger – i alle fall om det offentlige Helse-Norge ønsker å bli trodd på at vi tilbyr den beste behandlingen.
Nylig ble det klart at systemet åpner for unntak for legemidler som ikke har blitt behandlet av forumet. Men sikkerhetsventilen som unntaksordningene skulle representere, viser seg å gi nye dilemmaer; for pasientene, behandlende leger og fagdirektørene i de lokale helseforetakene. Med unntaksordningen på HF-nivå kan lege og fagdirektør tilby «nei-medisinen» dersom pasienten «skiller seg klart fra pasientgruppen for øvrig». Men hva betyr egentlig det?
AHUS-LEGEN Daniel Heinrich har fått innvilget fem unntak av sin fagdirektør. Til sammenligning har man – samlet – fått innvilget syv unntak i Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord. I det største regionale helseforetaket – Helse Sør-Øst – mangler man dessuten oversikten over unntakene som innvilges, erkjenner fagdirektør Alice Beathe Andersgaard. To ting er sikkert: Dette er verken «pasientens helsetjeneste» eller likeverdige helsetjenester.
De økonomiske kostnadene ved å tilby den beste, medikamentelle behandlingen, øker. Oslo Economics har regnet på legemiddelkostnadene i pipeline i Norge. I 2019 kan medikamenter til kreftbehandling i Norge koste så mye som 3,7 milliarder kroner.
DET må være myndighetene, som er ansvarlig for helsetjenestene – og betaler for dem – som definerer spilleregler og grenseverdien for innovative og dyre legemidler.
Fellesskapet må være villige til å betale mer for nye behandlingsmuligheter i fremtiden. Enkeltsaker viser imidlertid at legemiddelindustrien misbruker sin forhandlingsposisjon – enten ved å kreve for høy pris for sine innovasjoner, eller gjennom å foreslå betalingsordninger som myndighetene ikke ønsker seg. Firmaet sitter da med ansvaret for at pasientene ikke får tilgang til behandlingen.
DOKTORGRADSSTIPENDIAT Narcyz Ghinea ved Universitetet i Sydney spør i en artikkel i British Medical Journal (BMJ) om kostnadene ved innovasjoner bygger på «propaganda eller reelle utviklingskostnader»? Større åpenhet om de faktiske utviklingskostnadene av nye medikamenter kan bidra til et mer sammenfallende syn på legemidlenes reelle verdier, mener Ghinea, som lanserer målet om en «rettferdig pris» på innovasjoner. Det er gode tanker som bør få tilslutning fra alle som er opptatt av at utviklingen av nye legemidler skal forlenge liv – og helst kurere sykdom – for flest mulig mennesker på kloden.
Faren er imidlertid at pendelen vil svinge i motsatt retning: Mens firmaene ikke ønsker å røpe kostnader og konkurransemessige forhold til sine konkurrenter, er myndighetene mest opptatt av hemmelige rabatter for å få mest for pengene.