– Kan det være kreft?

– Kreftregisteret og Kreftforeningen underkommuniserer farene for overdiagnostikk. Hvorfor? spør Gisle Roksund.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Gisle Roksund, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin og fastlege i Skien
Kona har sendt meg, hun vil at jeg skal sjekke meg, forklarer pasienten. Jeg har noen føflekker, og så vil hun at jeg sjekker prostataen min. En venn av meg har fått prostatakreft, tilføyer han.
Som fastlege spør jeg om han har noen plager. – Nei da, han føler seg frisk som en frisk. Litt sliten av og til, men ikke mer enn jeg må regne med. Jeg runder snart 50 og det er tut og kjør på jobb og hjemme, forklarer mannen.
ALT FUNKER. Han ser sunn og frisk ut, og han kommer fra en familie hvor de blir svært gamle. Jeg sjekker noen flekker på bryst og rygg både med og uten dermatoskop, ingen tegn til malignitet. Så spør jeg om han har noen plager fra underlivet. – Nei da, alt funker.
Vi diskuterer prostataen noen minutter. Jeg forklarer at PSA er en dårlig test, hvor det ofte er umulig å tolke et positivt svar. Ifølge en europeisk multisenterstudie vil for eksempel minst 25–45 menn bli overdiagnostisert og overbehandlet for hver som får diagnostisert prostatakreft og som reddes fra slik kreftdød.
Samtalen ender med at han ikke ønsker noen slik test. Han føler seg frisk og stoler på det.
BOMBARDERES. Mange oppsøker fastlegene fordi de selv eller pårørende er bekymret for kreft. Allmennlegene opplever det ofte flere ganger hver dag. Men kun en svært liten andel av dem har behandlingstrengende kreftsykdom. De er helst gamle som har hanglet en stund, en meget sjelden gang yngre som heller ikke har følt seg friske noen uker.
Vi bombarderes i aviser og nyheter om de skjulte farene, om kreftepidemien som truer oss alle, og om hvor årvåkne vi bør være, og så videre. Tabloidavisene lever av dette. Kommersielle aktører lever av dette. Myndigheter, pasientorganisasjoner og spesialister forteller oss hvor farlig sol og grillmat kan være, og hvor viktig det er å oppsøke fastlegen tidlig nok.
De gode nyhetene er at behandlingen av kreft har blitt så mye bedre, og at overlevelsen av kreftsykdommer er mye bedre enn tidligere. Medisinen har gjort store fremskritt.
FLERE OVERLEVER. Kreftforeningens generalsekretær Anne Lise Ryel skrev i Dagens Medisin rett før jul at krefttallenes tale er klare: Flere får kreft, men heldigvis er det også stadig flere som overlever.
Statistikken viser at vi i Norge, og i den vestlige verdenen for øvrig, de senere årene har registrert en stor økning i forekomst av ulike kreftformer, mens vi ofte har sett en langt mindre økning – om noen i det hele tatt – av dødelighet av de samme sykdommer. Det gjelder maligne melanomer, nyrekreft, tyroideakreft, prostatakreft og brystkreft. Dette må bety at den økningen vi ser i forekomst, ikke kan representere de farlige kreftformene. Da ville dødeligheten også ha økt tilsvarende.
OVERDIAGNOSTIKK. Ved hjelp av moderne screeningtester og undersøkelser kan man påvise kreftceller og celleforandringer, som uoppdaget og ubehandlet ikke ville ha ført til verken sykdom eller død. Dette kaller vi overdiagnostikk. Men er svulsten først funnet, kan man ikke la være å behandle den fordi man ikke kjenner det reelle sykdomspotensialet i den konkrete svulsten.
Sannsynligvis skyldes en god del av den økningen vi ser i forekomst av de nevnte kreftformene, overdiagnostikk. Hvor stor andelen er, vet vi ikke. Men sannsynligvis behandler vi en rekke slike kreftsvulster som aldri ville ha kommet til å gi verken sykdom eller død.
PÅFALLENDE. Slik påfører vi en rekke friske personer en unødvendig kreftdiagnose – og med dette en betydelig angst for egen helse og fremtid.
Det er påfallende at Kreftregisteret ikke diskuterer denne muligheten for økningen av kreftforekomst i sin siste rapport om Cancer in Norway 2014.
MISVISENDE. Å fokusere på overlevelse av kreft, er misvisende fordi overdiagnostiserte svulster som aldri ville ha gjort noen skade, er inkludert i disse beregningene. Tallene for overlevelse blir blåst opp, selv om dødeligheten er uendret. Folk lever ikke lenger, men de lever lenger med en kreftdiagnose. Dødelighetstallene gir et riktigere inntrykk av utviklingen.
Helsemyndighetene, Kreftregisteret og Kreftforeningen underkommuniserer farene for overdiagnostikk og farene for å påføre folk skade ved tidligdiagnostikk og screening. Hvorfor?

Powered by Labrador CMS