Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Det er ikke feige leger som dreper overvektige pasienter, men politiske prioriteringer

I et av verdens rikeste land bør ikke størrelsen på lommeboka være det som styrer tilgang til ernæringsfaglig oppfølging for dem som trenger det mest.

Annons:

Ane Cecilie Westerberg, klinisk ernæringsfysiolog, Ph.D., førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania
Tine Mejlbo Sundfør, klinisk ernæringsfysiolog, doktorgradsstipendiat ved Oslo Universitetssykehus og høyskolelektor ved Høyskolen Kristiania
Hege Ulveland, klinisk ernæringsfysiolog og førstelektor ved Høyskolen Kristiania

SAMHANDLINGSREFORMEN ga fastlegene hovedansvaret for forebyggende helsearbeid i kommunen. Fire år etter beskyldes legene for å være feige og ikke tørre å konfrontere pasienter med overvekts problematikk. Men hva hvis legen gir et «du er-overvektig»-stempel? Hva skjer etterpå?

Utdeling av brosjyrer er neppe løsningen, noe de fleste som har forsøkt vektreduksjon, har erfart. Dersom det kun er behov for informasjon, ville de fleste fint ha klart å redusere vekten på egen hånd, også uten legens hjelp.

ETISK FORSVARLIG? Slik er det ikke. Generelle råd om vektreduksjon på et papir funker like bra som en generell bruksanvisning fra Ikea. De færreste leger besitter verktøyene, kompetansen og tiden som kreves for å veilede en overvektig person til en livsstilsendring som kan gi varig vektreduksjon.

Er det etisk forsvarlig at fastleger skal påpeke pasienters overvekt uten å ha et godt tilbud til oppfølging? Ved andre alvorlige sykdommer der livet forkortes med 10–15 år, har vi som regel tilfredsstillende behandlingstilbud. Ved overvekt tilbys derimot i de fleste tilfeller kun faktainformasjon og en irettesettende pekefinger.

KOMMUNAL KOMPETANSE. I Folkehelsemeldingen av 2014–2015 skriver regjeringen at «Norge skal redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft med 25 prosent innen 2025». Dette er et ambisiøst, men godt mål. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å hevde at «skal vi nå dette målet, må fordelene ved økt fysisk aktivitet og gode kostvaner formidles på en enklere og bedre måte», samt at «regjeringen vil legge til rette slik at kommunene får best mulig forutsetninger for å ivareta ansvaret for innbyggernes helse».

Samhandlingsreformen fokuserer på nødvendigheten av å drive forebyggende og helsefremmende arbeid på kommunalt nivå. Det er opprettet mange frisklivssentraler i landets kommuner som en følge av samhandlingsreformen og deretter folkehelsemeldingen, men dessverre langt fra i alle. Tilbudet ved frisklivssentralene varierer mye, og det er ingen krav til hvilken kompetanse disse skal besitte.

TA GREP! Regjeringen må ta grep og øremerke midler til spesifikk ernæringsfaglig kompetanse ved alle frisklivssentraler – i tillegg til kompetanse innen fysisk aktivitet, rus/tobakk, psykisk helse og atferdsendring.

For å oppnå vektreduksjon, må vaner endres. Atferdsendring er krevende og forutsetter at individets selv har en egen indre motivasjon. I tillegg kan individet styrkes gjennom å få veiledning og kunnskap om mestringsstrategier. Motiverende samtaler er viktige verktøy i slike prosesser. Kartlegging av individets kosthold og dialog om motivasjon, ønskede og oppnåelige endringer samt målsettinger krever spisskompetanse innen fagfeltet, samt tid og tillit til å følge opp individet over en lengre periode.

Videre er det viktig å bevisstgjøre risikosituasjoner for dårlige matvarevalg, og å finne verktøy til å takle disse. Kostholdsveilederen er et verktøy i seg selv som støtter individet til selv å mestre egen situasjon og problem.

STORE ORD, LITE HANDLING. Det har vært og er mange store ord om helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid nasjonalt. I festtaler skal det satses på å forebygge livsstilssykdom og utjevne sosial ulikhet i helse.

Vi etterlyser konkrete tiltak der man øremerker midler til å ansette ernæringsfaglig kompetanse i førstelinjetjenesten som kan hjelpe personer med behov for kostveiledning og livsstilsendring i sitt nærmiljø. Helst bør denne kompetansen kvalitetssikres gjennom en autorisasjonsordning av personer med minst treårig bachelorgrad i ernæring. I dag finnes det hovedsakelig ernæringsfaglig kompetanse i sykehusene der autoriserte kliniske ernæringsfysiologene arbeider med mer kompliserte sykdomsrelaterte utfordringer. I et av verdens rikeste land bør det ikke være størrelsen på lommeboka som styrer tilgang til ernæringsfaglig oppfølging for dem som trenger det mest.

ANSVARET. Det bør være en tydelig ansvarsfordeling i forebyggende arbeid tilknyttet overvekt. Fastlegens oppgave bør være å fange opp overvektige individer i risikosonen for livsstilsrelaterte sykdommer, for siden å henvise til yrkesgrupper med nødvendig fagkompetanse.

Ernæringsfaglig kompetanse innen helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid finnes, men det gjør ikke de offentlige stillingene. Politikerne må ta ansvar for at det norske folk får tilgang til nødvendig oppfølging for å hindre ytterligere økning i forekomst av overvekt og følgetilstander. En slik satsing vil ha positive samfunnsøkonomiske effekter i form av mindre sykefravær og arbeidsuførhet, reduserte utgifter til behandling av sykdom og ikke minst økt livskvalitet for den enkelte.

Oppgitte interessekonflikter:
De tre artikkelforfatterne arbeider ved Høyskolen Kristiania, som utdanner kandidater med bachelorgrad i ernæring.

Kommentarer

  • Trond Vartdal 29.03.2016 14.26.48

    Dere snakker om fastleger og politikerne som hovedansvarlige. Mulig jeg er gammeldags. Men har ikke pasienten selv det største ansvaret? Til å etterfølge de råd som er gitt av legene, ernæringsfysiologer, og øvrig helsepersonell?

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!