Legeliv: – Hvor ble det av alle gutta?

Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i helse- og sosialkomiteen, Bergen kommune
Det er utrolig hva slags meldinger som kan komme fra et datasystem. Der sitter man intetanende på et kontor på en av landets poliklinikker, og skal skrive ut resept til en dame som trenger ny epilepsimedisin. Så får man plutselig beskjed om at man ikke kan skrive ut flere resepter «fordi kapasiteten» er oppbrukt. Det er vitterlig kun dagens andre pasient, og man lurer på om det er tidligere års reseptsynder som forfølger en? Har man gjennom mange legeår forskrevet tonnevis av medisiner – hvilket man kanskje har – slik at kvoten nå er oppbrukt?
Til og med den imøtekommende IT-mannen blir lattermild over min analyse, men klarer gjennom magi og annen nødvendig kunnskap mirakuløst å løse problemet i løpet av en time. I mellomtiden tyr jeg litt til modifisert håndspåleggelse, og krysser fingrene for at ingen pasienter trenger noen livsviktige medisiner straks.
DEN FELLES KONTEKST. Den verste beskjeden jeg får av datasystemet, er midlertidig følgende: «Du er ikke lenger del av den felles kontekst». Meldingen dukker opp innimellom. I den medisinske dataverdenen er det kanskje en ålreit beskjed å gi, men den er ikke særlig kjekk å få. Ikke minst fordi den ofte følges av en usedvanlig ubehagelig plingelyd – og en mer eller mindre diktatorisk befaling om restart. Da må du ned og opp med systemet og tilføre x antall tastetrykk, mens pasientene beveger seg urolig utenfor døren og du sitter med dårlig samvittighet for resten av teamet på poliklinikken fordi du er forsinket.
Beskjeden gir derfor et ondt forvarsel om forsinkelser – og mer jobb. Men selve beskjeden i seg selv er også interessant, og gir rom for ettertanke. For hva betyr egentlig det å «være en del av en felles kontekst»?
SATT UTENFOR? Nylig sto en kjent og dyktig kvinnelig kirurg frem i Dagens Næringsliv og fortalte om hvordan en del kvinnelige kirurger sliter med å bli akseptert som fagpersoner – og få slippe til. De blir altså gitt en følelse av ikke å høre til i den felles konteksten. Det er trist – og det er definitivt ikke fremtidsrettet.
Medisin har – i likhet med andre høyere utdanninger – etter hvert blitt kvinnenes domene. Ved noen studiesteder ligger kvinneandelen opp imot 70 prosent.
Det er mulig at deler av kirurgien ikke helt har fått med seg disse strømningene, verken blant de ansatte eller på ledernivå. Det er også mulig at kirurgien har blitt et slags manns-refugium.
MANGFOLDET. Men tiden jobber for kvinnene. Det skjer noe når en minoritet blir en majoritet. Da endres konteksten.
På den ene siden er det bra. På den annen side er det også litt bekymringsfullt. Helsevesenet skal betjene pasienter av begge kjønn og i alle aldre. Mangfoldet i pasientene bør gjenspeiles i et mangfold hos oss som jobber i helsevesenet.
Også med tanke på faglig utvikling er dette fornuftig: Monokulturer er mindre hardføre enn kulturer hvor man er forskjellig, men utfyller hverandre. Likestilling er likeverd, og blir best når kvinner og menn jobber sammen for den.
HVOR BLE DET AV GUTTA? Kvinnedagen i dag den 8. mars er verdt å markere, ikke minst i år. Overgrep mot kvinner skjer systematisk i de mange krigsområdene i verden, og dessverre mange andre steder også. Rettigheter som tidligere generasjoners kvinner har kjempet for og vunnet frem med, er truet, også her hos oss. Mye står på spill.
Men det går an å ha flere tanker i hodet samtidig: Fremtidens Norge er avhengig av både flinke kvinner og menn. Det blir et problem for samfunnet hvis det nå er mennene som faller ut av den felles konteksten. Årsakene er antakelig sammensatte, men skal vi få endret en skjev utvikling, må vi ihvertfall begynne å snakke om problemet nå. Eller for å si det med Lars Saabye Christensen: «Hvor var det det butta? Hvor er det blitt av alle gutta?»
Ha en fin 8. mars!