– Kan teknologien gjøre kroppen overflødig?

Tone Skjerven, overlege, Klinikk for voksenpsykiatri, Helse Møre og Romsdal HF
Av og til dukker det opp temaer om skiller seg fra vante tankemønstre og tradisjonelle forklaringer. Like før jul var det NRK P2 «Ut i kulturen» som vekket min interesse. Reporter og programleder Jostein Gjertsen utforsket her, og gjennom to påfølgende programmer, temaet «Hånden og dens kulturhistorie». I det første programmet var det et intervju med professor i filosofi, Arlid Utaker. Han viser her til sin egen artikkel i tidsskriftet Agora fra 2013: «Evolusjon, teknikk og språk. André Leroi-Gourhans paleoantropologi». Dette var interessant lesing.
Den franske arkeologen og antropologens teori om menneskets utvikling bryter med den rådende evolusjonsteorien. Hans hovedtese var at kroppen og dens teknikker utgjør evolusjonens enhet, ikke genene. Konsekvensene av denne teorien kan være viktig å se nærmere på i dag.
SÆRSTILLING. Leroi-Gourhans mener menneskets særstilling i evolusjonen først og fremst var dens tobeinthet. Dette frigjorde hendene som griperedskap.
Det er vesentlig i Leroi-Gourhans teori at hendene ikke ble til hender fordi de skulle brukes til – og var gode til – å gripe med. Dette vil være mer i tråd med den tradisjonelle evolusjonens forklaringer. Nei, hendenes gripefunksjon utvikles fordi den oppreiste gangen frigjorde forlabbene fra bevegelsesfunksjonen. Hodet og munnen forandres ved dette på en avgjørende måte. Munnen blir satt fri fra gripefunksjonen, og hodet blir lettere fordi den kraftige forbindelsen mellom kjeven og ryggmargen svekkes. Kraniet forandres som følge av den nye kroppen, og hjernens volum øker i takt med forandringen av kraniet.
HÅND OG HJERNE. Ved hånden og grepet åpnes en ny verden for mennesket, faktisk danner det mennesket, ifølge Leroi-Gourhans. Forholdet mellom hånd og hjerne er nøkkelen. Nye funksjoner får nevrologiske korrelat. Hjernen forandrer form og øker i volum ettersom kraniet og hodet forandrer form. Det er altså ikke noe i hjernen selv som forklarer veksten. Derimot finner man at bruken av redskaper og økningen av hjernens volum utvikler seg parallelt. Hånden griper en stein for å slå i stykker en nøtt og redskapet «forlenger» dermed hånden. Det neste skritt er å slå steinen i to og bruke den som øks. Redskapet skilles fra hånden og innfører noe kvalitativt nytt.
Den videre utviklingen gjennom millioner av år førte menneskeslekten i en helt unik retning. Man tok i bruk og utviklet flere og flere redskap. Disse kunne legges til side og brukes av mange individer. Det ble etter hvert mulig å sette ord på og fortelle om redskapene og bruken av dem, og det resulterte i hukommelser og historier (den omtalte artikkelen beskriver nærmere utviklingen av språk og kultur). Det vesentlige å forstå, er at de kroppslige og sanselige erfaringene er det primære i utviklingen.
MEKANISK HUKOMMELSE. Professor Arild Utaker stiller spørsmålet om hvorvidt stadig mer avansert teknologisk utvikling kan ende med å gjøre kroppen overflødig og derved bringe menneskets historie til ende.
Han skriver: «Kanskje er det til syvende og sist hjernen og dens tilknyttede funksjoner som blir eksternalisert i maskiner som tenker for oss. Hypotesen er at den kollektive hukommelsen mer og mer blir avløst av en mekanisk hukommelse – som en eksternalisering av hjernen – formet etter datamaskinens digitale programmer. Fra steinalderen til i dag har det slik sett vært suksessive eksternaliseringer som fjerner seg gradvis fra deres kroppslige utgangspunkt».
TILBAKESLAG? Lesingen og lyttingen fikk meg til å undres over om den manglende bruken av kroppen allerede har fått konsekvenser for oss. Hvis hjernens utvikling og læring er avhengig av hendenes og kroppens «brukspress», kan manglende bruk nedregulere nevronale forbindelser. Innøvde ferdigheter gir frihet og selvsikkerhet.
Manglende ferdigheter gir ofte utslag i form av lav selvtillit, usikkerhet og stress. Det ser vi mye av i hverdagen ved en psykiatrisk poliklinikk. Jeg glemmer ikke den unge mannen med ADHD- og Tourette-diagnoser som fortalte at livet endret seg totalt da sykepleieren ble med hjem og viste hvordan han skulle lage mat og holde rent.
«Hånda slår tilbake», sier Jostein Gjertsen i sitt program. Er det en bevissthet om at vi så å si er i ferd med å miste oss selv som gjør at det er blitt så populært med håndarbeid og håndlagede ting, fargelegging, ølbrygging og grønnsaksdyrking? Kanskje menneskeslekten, heller enn å gå til grunne, er «smart» nok til å gjenerobre kroppen som utviklingsenhet?