Nedlagt etter behandlingssuksess

Er det riktig å legge ansvaret for manglende nytte av tidligere behandling på pasientene alene?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Roger Sandvik Hansen, psykologspesialist ved Drammen distriktspsykiatriske senter (DPS) i Vestre Viken HF (VVHF). Underviser ved Norsk Institutt for ISTDP (NI-ISTDP).
Marianne Fjugstad-Hansen, psykologspesialist ved Drammen DPS i VVHF
Kristine Bøen Keim, psykolog ved seksjon for avgiftning og utredning, Bærum i VVHF. Tidligere ansatt ved Drammen DPS i VVHF.
Bernt Langvasbråten, psykologspesialist ved Drammen DPS i VVHF. Underviser ved NI-ISTDP
Filip Myhre, psykolog i privat praksis. Tidligere ansatt ved Drammen DPS i VVHF. Underviser ved NI-ISTDP
Jonas Sharma-Bakkevig, psykologspesialist ved Lovisenberg DPS. Tidligere ansatt ved Drammen DPS i VVHF. Underviser ved NI-ISTDP
Ole Andre Solbakken, førsteamanuensis ved Psykologisk Institutt, UiO og psykologspesialist ved Drammen DPS i VVHF. Underviser ved NI-ISTDP
POLIKLINISK behandling for psykiske lidelser gis oftest som 45 minutters ukentlig psykoterapi, for mange i kombinasjon med medikamentell behandling. For mange er dette effektiv behandling, men 30–50 prosent blir ikke bedre. Kan disse pasientene hjelpes, eller har de tilstander som i liten grad nyttiggjør seg psykologisk behandling?
Ved ny henvisning får mange avslag med begrunnelse i manglende nytte ved tidligere behandlingsforsøk.
NYTENKING. I stedet for å tenke at det er noe galt med pasienten, kan vi tilby noe nytt?
Drammen distriktspsykiatriske senter (DPS) i Vestre Viken HF har i syv år hatt et prosjekt for pasienter som hadde forsøkt behandling minst tre ganger tidligere uten effekt. En grundig kartlegging viste at pasientene i gjennomsnitt oppfylte mer enn tre symptomdiagnoser, og at de i tillegg fikk to av tre personlighetsforstyrrelsesdiagnoser. Med slike komplekse tilstander hadde de slitt store deler av livet med mye lidelse, dårlig selvfølelse og store vansker i relasjoner til andre. Det hadde vært strevsomt å fungere i familie og sosialt liv. De fleste hadde også falt ut av arbeidslivet, eller aldri vært innenfor.
Vi utviklet et nytt intensivt behandlingsprogram med fokus på psykologisk behandling for denne pasientgruppen. I dag vil sikkert noen kalle dette et pakkeforløp. Medikamentfritt har det vært for dem som har ønsket dette. Vi gjorde noe utradisjonelt. De aller fleste var ikke akutt syke ettersom deres lidelser var av mer langvarig kronisk karakter. Likevel la vi inn seks pasienter om gangen for å kunne intensivere behandlingen i en fast behandlingstid på åtte uker.
ISTDP. Vi etablerte kontakt med kliniske forskningsmiljøer i Canada, USA og Nederland. De lærte oss en intensiv dynamisk korttidsterapi-modell (ISTDP) for å kunne arbeide effektivt med slike sammensatte tilstander. Vi kombinerte fokusert individuell terapi og ulike former for gruppeterapi. Sammen med pasientene intensiverte vi arbeidet med å identifisere alle indre hindringer for nær og god følelsesmessig kontakt, så vel med behandlere som med medpasienter, venner, familie og seg selv.
Vi satte felles mål og arbeidet systematisk for at pasientenes sunne sider kunne få utvikle seg. Fokuset var på følelser, da vi så at et felles problem var en sviktende evne til å tåle, bruke og uttrykke følelser på en sunn måte i seg selv og i møte med andre.
VELLYKKET. For å vite om tilbudet hadde effekt, målte vi systematisk om disse pasientene ble friskere etter endt behandling. Resultatene vi fikk, var overraskende. Halvparten var blitt frisk i løpet av åtte uker, og ytterligere en firedel hadde hatt betydelig bedring. Den resterende firedelen var uendret. Endringene forble stabile seks og fjorten måneder etter utskriving. Dette var altså pasienter med mange tidligere behandlingsforsøk bak seg, som nå plutselig fikk effekt av behandlingen. Andelen av dem som var i jobb eller i arbeidsrettet aktivitet, ble mer enn fordoblet, og forbruket av helsetjenester ble redusert med 62 posent i samme tidsrom.
Resultatene er publisert i internasjonale anerkjente tidsskrifter. Vi har deltatt i nasjonale og internasjonale konferanser – og vi har delt våre erfaringer ved å besøke mange sykehus i Norge.
NEDLEGGES. Samtidig møtte vi på en stor utfordring. Vår klinikk skapte et tilbud til dem som tidligere ble avvist i spesialisthelsetjenesten. Følgelig har vi tatt imot henvisninger fra hele østlandsområdet til vårt lokale DPS. Samtidig venter en kø av lovpålagte oppgaver for andre prioriterte pasientgrupper. Klinikken ser seg nå ikke i stand til å bære kostnadene for dette tilbudet. Fra nyttår legges tilbudet ned.
Etter nedleggelsen har vi ikke lenger noe uprøvd behandlingstilbud til denne pasientgruppen. Dermed kan henvisningene avslås med begrunnelse i at de ikke nyttiggjør seg behandlingen som er tilgjengelig i dag. Er det riktig å legge ansvaret for manglende nytte av tidligere behandling på pasientene alene? Når skal vi ta til følge at vi fortsetter å avslå pasienter med langvarige og sammensatte psykiske lidelser – og når svært mange kan hjelpes ut av lidelse og over i meningsfulle og produktive liv med intensivert behandling?
Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS