Prinsipper teller – penger avgjør

Før valget er det ikke mer enn rimelig å trekke frem én av Norges fremste samfunnsvitere gjennom historien, nemlig Stein Rokkan (1921–1979).

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Han er kjent for postulatet «stemmer teller, ressurser avgjør». I sin analyse av innbyggernes påvirkningsmuligheter fastslo sosiologen at stemmegivning gjennom valg «teller». Det er imidlertid den kontinuerlige påvirkningen via organisasjoner som «avgjør» hvem som får mest makt.

Påpekingen om «stemmer og ressurser» har stor gyldighet også i dag: Godt hjulpet av kommunikasjons- og PR-rådgivere arbeider organisasjoner for å få gjennomslag for sine mål. Samarbeidet skjer som oftest uten at offentligheten får innblikk i hvordan nettverkene forsøker å få avgjørelser til å gå i egen favør.

Global industri trumfer nasjonale beslutningstakere


ROKKAN-SITATET kom inn i bevisstheten da spørsmålet om hemmelighold av legemiddelpriser igjen ble aktualisert: Lederen av Beslutningsforum, administrerende direktør Lars Vorland i Helse Nord, forteller i dagens avis at organet nå «for så vidt» aksepterer hemmelige avtaler. Han vedgår imidlertid at forumet gjør noe man er imot: «Vi vil helst ikke ha prisavtaler som er hemmelige, men ser at vi av og til ikke kommer utenom».
Vorland er ikke alene. Sjefen for Legemiddelinnkjøpssamarbeid (LIS), Torfinn Aanes, har vært en pådriver for konkurranse og åpenhet innen legemiddelinnkjøp. LIS nektet å gå inn i hemmelige forhandlinger om medikamentet Perjeta, men nå har Aanes krøpet til korset: LIS starter denne uken forhandlinger om brystkreftmedikamentet Kadcyla. Målet er å få ned prisen slik at pasientene kan få tilgang til medisinen for en pris som myndighetene aksepterer.


SOM tidligere statsråd og stortingspolitiker vet Karita Bekkemellem godt at interessegrupper må spille på lag med myndighetene for å oppnå dialog og tillit. Dette betyr at samfunnsinteresser må balanseres mot særinteresser. Derfor sier også direktøren i Legemiddelindustrien (LMI) ja til åpenhet og nei til hemmelige avtaler. I alle fall i prinsippet.
Når jus, konkurranseloven og global legemiddelindustri ønsker hemmelighold, så forholder LMI seg «nøytral», skriver Bekkemellem i et debattinnlegg i dagens avis.


PÅ TOPPEN sitter helseminister Bent Høie (H) og er svært lite interessert i å kjempe en kamp for åpenheten. Høie har holdt Beslutningsforum lukket, med argumentasjon om at åpenhet kun vil tjene legemiddelindustrien. Hemmelige avtaler med enkeltfirmaer er kanskje heller ikke Høyre-statsrådens favoritt, men skoene synes å trykke så mange andre steder i helseministerens fottøygarderobe at dette neppe er en kamp han vil kjempe.
Åpenheten er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Offentligheten får kunnskap og mulighet til å gjøre seg opp en mening om de disposisjonene som myndigheter og politikere foretar seg. Korrupsjon og skjulte maktkonstellasjoner trives best bak lukkede dører. Hemmelighold er en måte for at virksomheter skal unngå innsyn og maksimere egen profitt.


LARS VORLAND, Torfinn Aanes og Karita Bekkemellem er egentlig enige om at priser på legemidler bør være offentlige. Men når industrien nekter, og presset for at pasienter skal få tilgang til innovative legemidler blir så stort – ikke minst fra pasientforeninger og medier – forsvinner prinsippene som dugg som sola.
Globale penger med skarpskodde jurister trumfer nemlig nasjonale beslutningstakere med visjonære prinsipper. Det er ikke annerledes på dette feltet enn på en rekke andre områder: Prinsipper teller, men makt og penger avgjør.

Powered by Labrador CMS