Kiropraktorutdanning og forskning

Politisk nøling med å etablere en kiropraktorutdanning med tilhørende fag- og forskningsmiljø, har bidratt til at Norge mangler vesentlig forskningskompetanse og ressurser. Kostnaden er betydelig.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Ole C. Kvammen, kiropraktor MSc i Sandefjord og leder av kiropraktorforeningens forsknings- og fagutvalg

I BEGYNNELSEN av mai ble en dobbelinterpellasjon rettet til både helseminister Bent Høie og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om etablering av en kiropraktorutdanning i Norge.

I interpellasjonen står følgende: «... tross flere vedtak og anmodninger fra Stortinget de siste ti år, er det fortsatt ikke etablert en nasjonal kiropraktorutdanning. Det ligger et ferdig utredet forslag til ny kiropraktorutdanning ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Kiropraktorene er en viktig ressurs i primærhelsetjenesten, som avlaster fastlegene på muskel- og skjelettområdet. Den type plager utgjør trolig landets største og dyreste folkehelseproblem. En utdanning som dette vil løfte hele dette tverrfaglige medisinske feltet».

INGEN LØFTER. Til tross for stor tverrpolitisk enighet om nødvendigheten og behovet for å etablere en kiropraktorutdanning i Norge, kom det ingen løfter fra helseministeren eller kunnskapsministeren.

Kunnskapsminister Isaksen utrykte på den annen side følgende: «Etablering av en kiropraktorutdanning innebærer oppbygging av et nytt fag- og forskningsmiljø i Norge og er derfor svært krevende, både kompetansemessig og kostnadsmessig».

Dette er sakens kjerne, og ble kommentert slik av Kjetil Kjenseth (V): «Utfordringen er at det koster antakelig mye mer ikke å etablere utdanningen – og det er det vi diskuterer».

MIDLER TIL FEIL ADRESSE. Ikke minst handler det om å ta problemstillingen rundt forskning og forebyggende tiltak for muskel- og skjelettlidelser på alvor.

Regjeringen har riktig nok økt forskningsbevilgninger og etablert seks fagregistre for visse pasientgrupper med muskel- og skjelettsykdommer. Men midlene og satsingen går til helseforetakene og spesialisthelsetjenesten – til tross for at forebyggende tiltak og tidlig intervenering bør konsentreres hos helsepersonellet som pasientene møter først, altså i førstelinjen. Dette er i stor grad hos kiropraktorene når det gjelder muskel- og skjelettlidelser.

INN MED FORSKNING! Vi trenger forskning og fagkompetanse for bedre å forstå hvilke konservative tiltak som hjelper best for pasienter med slike lidelser. Forskningssatsing i første- og annenlinje utenfor helseforetakene er nærmest fraværende i Norge. Til tross for et betydelig faglig og samfunnsmessig behov er det paradoksalt nok nærmest umulig å etablere slike prosjekter. Det mangler både kompetente veiledere, altså etablerte professorer/post.doc. innen fagområdene.

Samtidig er finansiering av forskning umulig uten akademisk forankring gjennom et universitet. Dette har stoppet mange doktorgradsstipendiater og gode initiativer allerede.

GEVINST. I tillegg peker stadig mer forskning på at mange av de kostbare intervensjonene i spesialisthelsetjenesten, eksempelvis meniskoperasjoner og prolapsoperasjoner, kan behandles bedre eller mer kostnadseffektivt konservativt.

Vi mangler altså vesentlig kunnskap om hvilke pasienter som bør behandles konservativt, utenfor helseforetakene, i første- eller annenlinje. Dette vil kreve et økende aktivt fag- og forskningssamarbeid mellom helseforetakene og privat praksis. Dette er det ingen politisk mål om i dag. For selv om slike prosjekter vil være betydelig ressurskrevende, kan det gi pasienter redusert sykefravær, redusere venting i helsekøer og gi vesentlige besparelser av kostnader for både pasienter og samfunnet.

KOSTNADENE. Den reelle kostnaden for å etablere en kiropraktorutdanning, er estimert til én promille – 70 millioner kroner – av den totale kostnaden som muskel- og skjelettlidelser påfører det norske samfunnet årlig – 70 milliarder kroner. Kostnaden for å vente med å etablere studiet, vil øke, mens det faglige- og forskningsmessige gape blir større.

Det er også vanskelig å forstå hvorfor helsemyndighetene kan la være å satse bredere på muskel- og skjelettlidelser, vel vitende om at Global Burden of Disease rangerer Norge dårligst i Europa for denne typen helseplager.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2014-2015/150505/ http://www.formi.no/mst/nyheter_mer/et_muskel_og_skjelettregnskap/ www.healthdata.org/sites/.../ihme_gbd_country_report_norway.pdf

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2015

Powered by Labrador CMS