På vei mot et todelt helsevesen?

Er behandlingen av norske kreftpasienter på vei mot et to-delt helsevesen? Med fortsatt innstramming i mulighetene til å ta i bruk nye kreftlegemidler, er en uønsket samfunnsutvikling med økende helseforskjeller, uunngåelig.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Stein Sundstrøm, leder Norsk Onkologisk Forening
NORSK KREFTBEHANDLING er av høy kvalitet, overlevelsen er i toppsjiktet – og behandlingen er finansiert innenfor det offentlige. Behandlingen er uavhengig av bosted og egen pengepung. Nye legemidler som gir forlenget overlevelse og bedret livskvalitet for kreftpasienter i en palliativ fase, kommer nå på markedet i stort antall. Disse nye legemidlene prises høyt og blir dermed en utfordring for offentlig finansiering på våre sykehus.
«System for metodevurdering i spesialisthelsetjenesten» ble opprettet i 2012–13 med formål om å kvalitetssikre nye metoder og legemidler i helsetjenesten (1). Et utsagn i styringsdokumentet er at «innføring av systemet skal bidra til at pasienter så raskt som mulig får tilgang til nye virkningsfulle metoder».
MISTER BEHANDLING. Implementeringen av nye og effektive kreftlegemidler har, med det nye systemet, blitt kraftig forsinket eller direkte forhindret. Kreftpasienter i Norge går i dag glipp av livsforlengende og symptomlindrende behandling som anbefales i internasjonale retningslinjer og som tilbys i våre naboland.
Ipilimumab (Yervoy), det største gjennombruddet i behandlingen av malignt melanom de siste 30 årene, ble godkjent av FDA i mars 2011 og i EMA i november 2012. Automatisk ble legemiddelet godkjent etter én måned i Norge for markedsføring. Det ble ikke tillatt brukt i offentlige sykehus grunnet kostnader, beregnet til 800.000 norske kroner – én million per QALY. For onkologer var dette etisk utfordrende. Løsningen ble, etter mye blest i mediene, etablering av en fase IV-studie der alle pasienter som fikk legemiddelet, ble registrert med tanke på effekt og bivirkninger. Legemiddelet er til vurdering hos norske myndigheter innenfor «fullstendig metodevurdering».
EFFEKTIV BEHANDLING. En lignende situasjon har vi nylig opplevd med pertuzumab (Perjeta) til bruk ved avansert HER2 positiv brystkreft. 20 måneder behandlingstid tok det før medikamentet ble godkjent – i mars 2015. Mange andre legemidler er under pågående metodevurdering som dermed gjør at stoffene ikke er tilgjengelig innenfor det offentlige.
Fremtidens kreftbehandling med ulike nib-er (TKI) og mab-er (antistoffer) alene, sammen eller sekvensielt, vil «kronifisere» mange kreftdiagnoser med en betydelig forlenget overlevelse som resultat. Medikamenter som aktiverer eget immunforsvar, der ipilimumab er et eksempel, vil ytterligere forsterke muligheten for effektiv behandling.
Vi ser nå resultatene av grunnforskning gjennom mange år. Det er kun store farmasøytiske firmaer som evner å utvikle nye medikamenter.
PRISINGEN. Av stoffer som er under utvikling, er det et fåtall som kommer på markedet. Det bør derfor ikke overraske at nye medikamenter prises høyt. Samtidig må man huske at patenttiden for et stoff er begrenset, det vil si at medikamentet vil falle i pris med 50–90 prosent når patenttiden opphører. Hvis farmasøytiske firmaer ikke får en solid inntjening over noen år, vil nyutviklingen av nye medikamenter falle.
Er den farmasøytiske industrien umoralsk når den priser sine nyvinninger høyt? Antiøstrogener på 1980-tallet og taxanene på 1990-tallet ble i sin tid problematisert i forhold til kostnader. I dag koster disse stoffene lite.
IKKE I FRONT. Fra politisk hold angis det at Norge skal være i front på moderne kreftbehandling og at nye medikamenter skal tas raskt i bruk (2). Dette er ikke tilfellet med dagens praksis. Norske myndigheter må sannsynligvis akseptere en høy pris over noen år på nye kreftlegemidler dersom det offentlige helsevesenet i Norge skal leve opp til disse utsagnene.
Hva er rimelig utgift for gevinsten av 1 QALY for palliative kreftpasienter? 500.000 norske kroner, én million – eller to millioner? Dette er ikke klart, men er en helsepolitisk avgjørelse.
Legen skal være pasientens advokat. I dag må vi si nei til behandling til enkeltpasienter som i beste fall kan ha opptil noen års forlenget levetid.
MOT TODELT TJENESTE? Beslutningsforum, som er det bestemmende organ for bruk eller ikke-bruk av nye legemidler, består av de fire direktørene i Helseforetakene. De sitter i en åpenbar dobbeltrolle ved at de har budsjettansvar for sykehusene. En bevisst eller ubevisst interesse av å holde utgiftene nede, vil kunne påvirke beslutningene.
Når et legemiddel er godkjent for markedsføring, kan de tas i bruk til behandling av pasienter i Norge. Pasienter som kan dekke medikamentkostnadene selv, har derfor mulighet til å få behandling administrert hos private aktører. Vi ser derfor nå konturene av en todelt krefthelsetjeneste i Norge hvor bemidlede personer i sentrale strøk har bedre mulighet til å få behandling som av sentrale fagpersoner anses som å være standard.
Det er tydelige signaler fra myndighetene om at innstrammingen i mulighet til å ta i bruk nye kreftlegemidler, vil fortsette. En uønsket samfunnsutvikling med økende helseforskjeller, avhengig av økonomi, vil da være uunngåelig.
Referanser:
1) https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/meld-st-10-20122013/id709025/?docId=STM201220130010000DDDEPIS&q=&navchap=1&ch=8.
2) Dagens Medisin 16/2014: Sveinung Stensland, farmasøyt, stortingsrepresentant for Høyre og medlem av Helse- og omsorgskomiteen, med kronikken «En politikk for riktig legemiddelbruk» – og Torgeir Micaelsen, stortingsrepresentant og helsepolitisk talsperson for Ap, med kronikken «Regjeringen må levere en ambisiøs legemiddelpolitikk».
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2015

Powered by Labrador CMS