Overprisede kreftlegemidler?

Erik Sagdahl, farmasøyt, helseøkonom og masterstudent ved Universitetet i Oslo og Università di Bologna

DET UTTALES OFTE fra industrihold at prisen på et legemiddel må settes slik at firmaet skal få igjen ressurser brukt til forskning og utvikling (FoU). Legemiddelfirmaer kan ikke prise et legemiddel for lavt slik at de i prinsippet driver veldedighet. Legemiddelfirmaer driver business. I et marked hvor et legemiddelfirma er tilbyder og staten er kjøper, kan kjøp og salg kun foregå dersom selger er interessert i å selge til den prisen (markedsverdien) kjøper er interessert i å kjøpe for.
Dersom selger og kjøper ikke er enige om prisen, finnes det i prinsippet tre muligheter:

•  Det blir ikke noe kjøp og salg,
•  selger senker sin pris til markedsverdi, eller
•  kjøperen kan betale mellomlegget som representerer prisen mellom markedsverdien og prisen som selger er villig til å selge for.

SUBSIDIERING. Dette blir en slags form for subsidiering. Man må da spørre seg: I de tilfellene legemiddelfirmaet ønsker å selge til en høyere pris enn markedspris; er det da greit at myndighetene subsidierer legemiddelfirmaet?
Et annet argument man hører fra industrihold, er at prisen må settes slik at firmaet tjener penger til fremtidig FoU. Dette kan brukes som argument for en vinn-vinnsituasjon. Legemiddelfirmaet får selge produktet sitt til den prisen de ønsker, og myndighetene subsidierer legemiddelfirmaet i en form for subsidiering som kan sees på som en investering i fremtidig FoU som forhåpentligvis gir nye innovative legemidler. For å rettferdiggjøre en slik investering, er det da helt avgjørende at denne subsidieringen da faktisk brukes til FoU, slik firmaet argumenterer for.
RIKTIG ESTIMAT? Det er begrenset med forskning på hvor mye FoU faktisk koster. En systematisk oppsummering av publiserte studier av legemiddelfirmaers kostnader til forskning og utvikling, viser svært sprikende tall. Konklusjonen er at ingen av de 13 inkluderte studiene innehar tilfredsstillende kvalitetsstandard (1).
Det helt riktige kostnadsestimatet får vi ikke med mindre vi spør firmaet selv, som igjen har økonomiske insentiver til å estimere dette anslaget så høyt som mulig. Kan vi da stole nok på dette estimatet til å rettferdiggjøre investeringen?
Myndighetenes investeringer på legemiddelområdet vurderes nøye, og mange vil påstå at dersom det skal foretas en slik subsidiering, burde den også vurderes like nøye. Med dagens dokumentasjon er dette ikke mulig.
KREFTLEGEMIDLER. De siste årene har vært preget av en økende diskusjon rundt ressursallokering, prioritering og betalingsvillighet og debatten har blitt eksemplifisert gjennom flere kreftlegemidler. Vi har fått ansikter å forholde oss til – både pasienter som ønsker behandling og helsebyråkrater som mener at kreftlegemidler innimellom prises for høyt i forhold til den effekten som legemidlene kan vise til.
Siden denne prosessen har vi fått ny helseminister, forslag til nye prioriteringsretningslinjer – og et nytt nasjonalt system for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten. Hittil har Beslutningsforum sagt «ja» til innføring av åtte legemidler. Tre av dem utgjøres av de tre MS-legemidlene som er vurdert. Beslutningsforum har også sagt «nei» til å innføre fem legemidler, som alle er kreftlegemidler.
HVA ER RIKTIG PRIS? Samtidig med utrullingen av dette nye systemet har Norheim-utvalget lagt frem sin rapport med forslag til nye retningslinjer for prioriteringer i helsetjenesten. Disse to hendelsene har gitt videre liv til debatten om prioriteringer og betalingsvillighet, og det ser ikke ut som om denne debatten kommer til å stilne med det første. Og dette er bra. Debatten omhandler temaer som berører oss alle, nemlig vår egen og andres helse – og hvor mye penger det offentlige skal bruke på dette.
Det kan imidlertid se ut som om debatten hittil har manglet et element: Hva er riktig pris på et kreftlegemiddel? Er det riktig av legemiddelprodusenten å prise kreftlegemidler som kan gi få måneder ekstra levetid, opp mot én million norske kroner årlig? Hvorfor skal livsforlengende kreftbehandling prises relativt sett så mye høyere enn for eksempel livsforlengende MS-behandling?
OVERPRISET PRODUKT? Det er godt mulig at legemiddelfirmaer, med bakgrunn i forskning og utvikling, kan prise sine kreftlegemidler så høyt som de ofte gjør. Det er også godt mulig at prisen settes så høyt ut ifra kunnskap og erfaringer om at firma får hjelp fra befolkningen til å presse myndighetene til å foreta en kunnskapsløs subsidiering av legemiddelfirmaenes drift og profitt.
Vi kan godt rope på myndighetene om å bruke våre skattepenger til å betale det som produsenten mener produktet skal koste. Men burde vi ikke først rope til produsenten for å forsøke å finne ut om vi kjøper et overpriset produkt?
Referanse:
1. Morgan, Steve, et al. “The cost of drug development: a systematic review”. Health Policy 100.1 (2011): 4-17.
Oppgitte interessekonflikter
Artikkelforfatteren er ansatt hos Statens legemiddelverk
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 04/2015